Motivasjonsgavene

 Karaktertrekk og svakheter hos motivasjonsgavene


Deler hentet og oversatt fra "Discover Your God-Given Gifts" skrevet at Don & Katie Fortune

Helt eller stykkevis og delt

Hvis du tar på deg solbriller vil alt det du ser bli farget tilsvarende. Slik er det også med en persons nådegave.

En profet vil se på livet gjennom en profets øyne. Alt vil være enten bra eller dårlig, rett eller galt, etter Guds vilje eller utenfor Guds vilje. Det er nesten umulig for en profet å se livet på en annen måte.


En diakon vil på en annen måte nærme seg virkeligheten med spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe i denne situasjonen? Han vil konstant søke muligheter for å gjøre noe for andre.


En Lærer vil søke sannheten i alt han støter på. Som den utholdende Diogenes i gresk litteratur søkte med lanterne etter en ærlig mann, vil læreren etterforske, søke og studere.


En Rettleder vil se muligheter for å oppmuntre folk i det de gjør.


En Giver vil se etter måter han kan bruke tid, talent og penger for sin neste (for å dekke sin nestes behov).


En forstander med sitt overblikk vil gripe fatt i situasjonen og finne løsninger.


En barmhjertig vil gjenkjenne sorg og sår som trenger å bli legt, og se uendelige muligheter for å uttrykke kjærlighet.

 

Og alle vil tenke slik: Hvorfor ser ikke de andre det slik jeg gjør? Det er da klart for meg?

Bildeopphav ukjent

Vår nådegave er bare en del av helheten.

Gud har viselig begrenset og fokusert gavene våre slik at vi må arbeide sammen og forbli avhengige av hverandre for å kunne forstå hele sannheten.


Se på de seks blinde som gikk for å se på en elefant. En tok på siden og sa at elefanten er lik en vegg. Den andre tok på støttannen og påstod at elefanten var lik en lanse. Den tredje tok på snabelen og sammenlignet elefanten med en slange. Den fjerde tok på et ben og sa at elefanten var et tre. Den femte berørte et øre og sa at elefanten var som en fane. Den sjette tok i halen og insisterte på at elefanten måtte være et tau. Ingen hadde helt rett, ei heller helt feil. Det var kun da de la sammen alle sine observasjoner at de kunne "se" elefanten.


Slik er det med våre nådegaver. Hver av oss er på en måte blinde for andre perspektiver. Vi gjør galt når vi sier at vår måte å se det på er det eneste rette. Vi har hver for oss delvis rett. Men vi har ikke alene rett. Vi trenger hverandres "ståsted" for å se det komplette bilde.


Når du leser om de ulike nådegavene, er det ikke bare for at du skal oppdage din(e) gave(r), men også for at du skal bli fortrolig med de andre; hvordan personer med forskjellige gaver tenker, hvorledes de handler, og hvorledes de utfyller helheten i Kristi Legeme. Jeg tror vi blir beriket både personlig og i våre relasjoner til andre i menigheten ved å ta lærdom av dette.

Det er viktig å vite at vi er forskjellige, men samtidig en del av samme legeme Jfr. avsnitt om å finne sin plass


Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke nødvendigvis bare har en av disse gavene. Mange har to eller flere og gjerne i variert andel.


Hver av disse syv gudgitte gavene har også sine særegne problemer. Det er til hjelp for folk å vite at det sammen med gaven er spesielle utfordringer.

 

Uten disse utfordringene er det heller ikke stor mulighet for åndelig vekst.

Når du tar et ærlig blikk på problemområdene i ditt tilfelle, vil du;

 

  • bli lettet over at du ikke er alene om dem
  • ved å bli klar over problemet kunne få hjelp til å oppdage spesielle løsninger
  • bli i stand til å vite hvorledes du kan be om Guds hjelp til å mestre problemene

Mange andre nådegaver er beskrevet i Bibelen. Disse er ikke tatt med i denne sammenheng, men du kan lese mer ved å gå inn på denne linken: Naturlig Menighetsutvikling - NaMu

Karaktertrekk hos Profeten

Vi kunne velge å kalle denne første gaven i Romerbrevet  gaven til å sanse for å skille den fra den profetiske manifestasjonsgaven og tjenesten som profet i menighetene.  Profeten er spesielt følsom for Guds vilje, for så å proklamere denne, eller – avhengig av hva Herren leder til, be slik at den (Guds vilje) kan bli gjennomført.  Profeten vil straks sanse, åpenbare, be om, proklamere og fremme Guds vilje.

Det er en person som taler med innsikt og rett på sak. Han kan virke utfordrende i sin tale og stiller mennesker ansvarlige for sine handlinger. Personer med denne gaven har vanskelig for å inngå kompromisser, og er ikke særlig diplomatiske. I møte med en slik person kan du om du er litt følsom lett misforstå og føle at vedkommende krever for mye.

Gr.: propheteia

(Substativ) forståelse, erkjennelse, oppfatningsevne, oppfatning, mottakelighet, åpenbaring.

(Verb) fornemme, merke, oppfatte, føle, se, bemerke, sanse, åpenbare. 

                                                                                                                                                                          

  • Identifiserer raskt og presist hva som er rett eller galt, og hater det som er galt.      

 

Profeten ser personer eller situasjoner enten i Guds vilje eller utenfor Guds vilje. For dem er det ikke noen slags kanskje Guds vilje eller delvis Guds vilje, for hans forståelse sier at å ikke samsvare helt med Guds vilje vil si det samme som å være utenfor Guds vilje. Profeten ser på livet som valg som må tas. De ser på muligheten  til å velge rett som det rette, ikke å velge rett er definert som feil valg. Kompromiss er ikke noe alternativ. De hater det onde. De ønsker å se det onde bekjempet og utryddet, og Guds kongedømme synliggjort her på jorden.

En bibelsk person med gaven som profet er Johannes døperen. Fra begynnelsen av hans offentlige virksomhet har han avslørt ondskap og identifisert seg med og uttrykt Guds vrede over den. Han fordømte offentlig  Herodes utroskap med brorens kone, selv om hans standpunkt betydde fengsel og død.

Talsmenn for rettferdighet og rettigheter er hovedsakelig profeter.  Deres gave utruster dem til å være sterke og tale tydelig uten tanke for verken offentlig ære eller vinning.

 

  • Ser på alt enten som svart eller hvitt, ikke noe grått eller uklart område.

 

Profeter tar lett avgjørelser. De former raskt beslutninger. De ser saker enten som rett eller galt, hensiktsmessig eller ikke, sant eller falskt. De kan ikke se at det er noe imellom. De svarer enten ja eller nei. De sier sjelden kanskje. De er personer med sterke følelser, ord og handlinger.  Mange av oss tenker oss en skala fra sort gjennom mange gråfarger til hvitt. Vi kan si; Jeg gjør ikke så godt som jeg burde, men jeg gjør i alle fall bedre enn jeg gjorde i går.  Det er ikke slik for Profeten.  Ikke noe delvis. Skal noe gjøres så skal det gjøres riktig og helt.

 

  • Sanser eller åpenbarer lett karakteren  hos personer eller grupper.

 

Det er lett for en profet å få en ”opplevelse” av enkeltindivid og grupper, ikke gjennom analyser utenfra, men gjennom den umiddelbare åpenbaring som er deres gave.  En profet kan gå inn i en hvilken som helst menighet, bønnegruppe, forbønnshandling, eller hvilken som helst gruppe for den del, og ganske snart fortelle hvor ”åndelig” det virkelig er der. Han har også en skarp følelse av hva som foregår i et individs liv. Det er ikke slik at en profet vet alt om en person, Gud viser bare det Han vil profeten skal se. Og vanligvis alltid i den hensikt slik at profeten effektivt kan be for personen.

 

  • Oppmuntrer andre til valg som bringer god frukt og spør om deres motiv er rett.

 

På frukten skal treet kjennes. Profeten vil prøve å avdekke underliggende problemer og motiv slik at en person kan bli klar over dem. Spor av dårlig frukt betyr dårlige røtter. Dersom hat og fordømmelse som skader en person blir avslørt, og profeten hjelper personen til selv å ta avstand fra det som har påført ham disse problemene, kan rett anger føre til at livet hans begynner å bære god frukt.

 

  • Ser positivt på de vanskeligheter og problemer som driver mennesker til  avhengighet av Gud.

 

De fleste av oss vil unngå problemer. Vi ser ikke på prøvelser som vennskapelig,  eller ser sår og tragedier som ”flyvende steiner” mot martyrium.  Profeten derimot ser med glede på de negative hendelsene som de største muligheter til å bearbeide hjelpeløshet inn i livet deres.  Med hjelpeløshet mener vi den erfaringen som kommer når vi sier til oss selv; Gud, jeg kan ikke klare dette. Jeg kan ikke klare noen ting uten Deg. Hjelp meg Herre. Profeten ønsker velkommen de vanskelighetene som driver et menneske inn i hjelpeløsheten, fordi de mener at Gud elsker dem så mye mer at han ønsker å dele et nytt område i livet deres.  De ser ut som om Gud prøver og prøver profeten.  Han ønsker å gjøre et skikkelig og dyptgripende arbeid i dem slik at de vi bli redskap som er godt tilpasset oppbyggingen av Hans Legeme her på jord.

Profeten gleder seg også over å se resultater av hjelpeløshet hos andre mennesker. Har du noen gang delt en vanskelighet som du har gjennomgått med en profet bare for å høre ham si; Pris Herren! Jeg vet at Gud vil bringe noe stort inn i ditt liv gjennom dette!  Og du sier;  Tusen takk! Det var akkurat det du ikke ønsket å høre, du ønsket sympati. Det får du ikke hos en profet! Disse personene vet at hjelpeløshet ikke bare gjør dem selv godt, det gjør godt mot deg også.

 

  • Har kun noen få eller ingen nære vennskap.

 

Profeten går ofte gjennom barndommen med bare en eller to gode venner, eller ingen i det hele tatt. Noen bekymrer seg for dette og lurer på hvorfor de ikke ønsker å nå ut til flere barn på deres egen alder. Andre oppdager at det er ok, og at Gud har skapt dem slik. De føler seg tilfreds i sin ensomhet. Det er for det meste foreldrene som blir overdrevent bekymret, og som føler at barnet skulle være mer vennlig, og blande seg mer med andre.

På samme måte som Levittene på en spesiell måte ble utskilt fra de andre stammene i Israel for å tjene i tempelet, tror vi at profetene har blitt kallt til sides for å bruke mer tid i bønn, og bringe Guds ord til folket, og holde oppe Guds høye standard. De vil ikke ha den “luksus” å ha vanlige vennskap av flere grunner;

1) Tiden med venner er begrenset fordi deres kall til å betjene bønn utgjør en betydningsfull forpliktelse.

2) Vanlig vennskap trenger en viss grad av tolleranse overfor personer med forskjellige normer og tro. Profeten kan ikke kompromisse. 

3) Gud former profetens gave slik at den fryder seg over å være alene sammen med Ham.

 

  • Ser på Bibelen som basis for sannhet, tro, handling og autoritet.

 

Profeten tilbringer mye tid i Ordet. De elsker å studere Bibelen og finner ofte ut at Gud taler til dem gjennom spesielle skrifter. De tror at det ikke finnes andre pålitelige kilder for tro enn Bibelen.

 

  • Handler tydelig etter åndelige prinsipper.

 

Ut fra Bibelen er profeten i stand til å hente ut prinsipper for sitt daglige liv. Når sant skal sies, så er de ganske strenge mot seg selv i forhold til dette. Barn som har denne gaven er utrolig kravstore til seg selv. De utvikler vanligvis tenårene uten foreldres restriktive innflytelse fordi de allerede har satt sine egne strenge krav.

For disse personene er et ord et ord. De kan ikke gå på akkord med sin samvittighet.

Profeten er en prinsippfast person på alle områder i livet; måten han styrer hjemmet, jobben og relasjoner til mennesker på. Profetene er trolig bærerne av menighetens standard. Disse holder fram Guds rett og sier; Det er dette vi skal sikte mot. Hvis det ikke fantes profeter ville mange av oss gå for en dårligere holdning. Vi trenger disse menneskene i Kristi Legeme.

 

  • Er oppriktig, taler ut og sier det du mener.

 

Denne karateristikken får noen ganger profeten opp i trøbbel. De får ofte se mange ting som er Guds vilje, men oppgaven til profeten er vanligvis å be for disse sakene, ikke å snakke om de eller konfrontere disse.  En moden profet er den mest  spennende personen du kan være sammen med. Du kan stole på at han er ærlig og oppriktig, likevel veiledet av visdom og kjærlighet. Det er godt å snakke med profeten, han er så gjennomsiktig. De går aldri rundt grøten.

 

  • Er veldig overbevisende i måten å snakke på.

 

Deres evne til å sanse stammer fra fra det faktum at profeten har en så sterk overbevisning om alt mulig. Saker er enten rett eller galt og de vil snakke i samsvar med det.

  

  • Sørger dypt over andres synd.

Dette er en person som vil (innvendig og til og med utenpå) gråte når han ser noen som er involvert i en alvorlig synd. Han vet at synden i seg selv bærer sæden til ødeleggelse. Han vil ( slik Guds hjerte føler) spare personen for den uungåelige konsekvensen av slik såing, men vet også at det bare er gjennom anger personen kan bli spart. Slik vil han be om Den Hellige Ånds overbevisende kraft for å få personen til å angre. Gud kaller profeten til å be for slike personer, men den frie viljen til disse kan fremdeles avvise Hans vilje.

 

  • Er ivrig å se etter mine svake sider og hjelpe andre å se sine.

 

Alle har sine svake sider. Det var det Jesus talte om da han spurte: Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Og hvordan kan du si til din bror; “bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!”, du som ikke ser bjelken i ditt eget øye?  Bjelken er vår svake side. Hvis vi ikke varer en advarsel der hvor vi har en svak side, og vi forsetter på vår påbegynte kurs, uten å se faren som lurer, vil det fort oppstå en situasjon hvor det er fare for kollisjon, en slags krise. Når vi er i stand til å la Gud få dele med oss våre svake sider, er ingenting bedre enn å oppsøke en venn med gaven til å sanse, og la denne bruke sin dømmekraft.

 

  • Velger fremfor alt å se Guds plan virksom i alle situasjoner.

 

Profeten forstår Guds plan, og vil aldri la personlige avgjørelser komme i veien for den planen for seg selv eller andre. Når en profet gir råd til en annen person lyder det ofte slik: Du trenger å hoppe av dine egne planer og oppdage hva som er Guds plan med livet ditt!  Når han arbeider med en organisasjon eller menighet, vil profeten oppmuntre de enkelte til å offre sine egne behov og bestemme det gode i Guds plan for denne gruppen. Ofte vil profeten umiddelbart bli gitt insikt, visjoner eller åpenbaringer slik at de ser Guds vilje.

 

  • Ønsker sterkt å fremme åndelig vekst i grupper og hos den enkelte.

 

Profeten ønsker å se åndelig vekst. De ser på seg selv i stadig vekst, og er ivrige etter å hjelpe andre til å vokse. Profeten ser den åndelige veksten i en gruppe som et produkt av forandringer hos den enkelte. Slik som det svakeste ledd i en kjetting viser styrken på kjettingen, slik ser de i en gruppe den personen som er svakest åndelig og som begrenser hele gruppens effektivitet.  Derfor ser profeten det faktum at han må gi hjelp til enkeltindivider for å kunne la gruppen som helhet bli sterk.

 

  • Har kall til å gå i forbønn.

 

Dette er kanskje den mest viktige egenskapen for en profet. Det finnes knapt en voksen kristen med gaven til å sanse som ikke har blitt kallt til forbønn. Det finnes noen som enda ikke har tatt seg tid til å lytte for å oppdage at de er kallt til forbønn. Men kallet er der, det er bare et spørsmål om å stille inn hjertet slik at det høres. De fleste profeter er klar over viktigheten av forbønn. De har en naturlig forståelse for at dette er deres viktigste formål i livet og tjenesten.  De er klar over at “fjell kan flyttes” og mer kan fullføres gjennom bønn enn på andre måter. Ofte kan det være slik at nitti prosent av det profeten foretar seg er bønn, og bare ti prosent er direkte kontakt med personer. Men ofte skjer det en umiddelbar bekreftelse på bønnen etter at den er båret fram. Det trengs ofte ikke noen bestemt handling enn bønn. Profeten bør være sen til å snakke, men rask til å be. Et godt råd: Profeten “ser” mange ting som ikke er etter Guds vilje. De kan bli gitt åpenbaringer om folks problemer og behov.  Hvis de ikke først tar dette inn i bønn, kan de bli negative kritikere eller ubehagelig nesevis. Guds hensikt med åpenbaringen er å gjøre bønnene deres effektive. Profeter er nøkkelpersoner i bønnegrupper. De motiverer andre til å be. De har den mest kraftfulle bønneoppgaven blant de syv gavene.

 

  • Føler trang til å sette ord på og uttrykke det du “ser”.

 

Noen ganger vil profeten bruke scenen som redskap for å overbringe Guds budskap. Disse personene blir ofte dradd mot dramatisering. Det gjør folk med denne gaven i stand til å synlig presentere hva Gud ønsker å si. Profeten kan bruke en dramatisk måte for å illustrere Guds sannhet i undervisning, preken eller bare tale.

 

  • Har en tendens til å være innadvent (introvert).

 

Profeten kjenner meningen i Skriften; “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.”  Å bli kvitt skrøpeligheter er topp priotering hos profeten. De ønsker at Gud skal få fram det rene gullet i sine liv, å rense dem og å gjøre dem slik Han ønsker dem.  Derfor er de ikke redde for å se inn i og identifisere de sakene som de trenger å gjøre noe med. De kjenner til hvor viktig det er å ha rene motiv påvirket av Den Hellige Ånd, og ikke etter kjødets avgjørelser.

 

  • Har sterk mening og overbevisning.

 

Profeten har en mening om omtrent alt. Og hvis du skulle komme til å ta opp et emne som de ikke har tenkt på – gjett hva som skjer? De produserer en mening med det samme! Heldigvis pleier profeten å søke Guds hjelp til å forme deres overbevisning, selv om profetens mening også trekkes inn i sannhetens ring av og til. Det er ikke alltid profeten prensenterer sin mening på en varsom måte. De kan være som bulldosere og etterlate et spor av ødeleggelse etter seg.

 

  • Har streng personlig standard.

 

Kun det beste er godt nok for profeten.  Så sant de ikke er utenfor Guds fellesskap, har de en ulastelig moral. Selv tenåringer med denne gaven vil ikke gå inn på kompromisser. Vanligvis er de strengere med seg selv enn foreldrene. Mens noen kan leve sitt liv uten hensyn til Gud og det faktum at Han ser alt de gjør, kan ikke profeten gjøre det. Han er varsomt klar over Herrens til enhver tids tilstedeværelse. Han ønsker å leve et liv som hele tiden behager Ham. Profeter er ærlige. Renhet er deres ordspråk.

 

  • Velger å være lydig mot Gud for enhver pris.

 

Profeten kjenner viktigheten av lydighet. Det motsatte etter deres mening er opprør, en synd beskrevet i GT som spådoms-synd (1.Sam.15,23). Å være lydig mot Gud (1.Pet.1,14) betyr også å være lydig mot andre. For å begynne med Jesus,  skal jeg ikke bare være lydig å gjøre alt det han sier til meg (Jak.1,22), jeg må også bringe tankene mye til lydighet mot Ham (2.Kor.10,5). Dessuten lydighet mot styresmaktene (Tit.3,1), mot ledere (2.Kor.2,9), mot foreldre (Kol.3,20), mot ektefelle (Ef.5,22), mot arbeidsgiver (Ef.6,5-8). Det er en stor utfordring, men ved Hans kraft skal vi klare det. Jesus er vårt forbilde, han var lydig mot Gud i alle ting, selv inntil sin død på korset.

Svakheter hos Profeten

  • Har en tendens til å bli dømmende og likefram

Profeten vil se at Gud handler bestemt og endatil strengt i livet hvis de ikke lærer å be mer og kritisere mindre. Bønn er den sikkerheten som skal forhindre at profeten å utvikle en kritisk holdning. Profeten er kalt til forbønn. Det er ikke noe unntak.  Jonas (han i hvalen) er et eksempel på hvorledes feil holdning kan bli et problem; Han kunne ikke forstå at Gud kunne tilgi et så forferdelig folk, så han gitt heller i motsatt retning. Gud måtte være tøff mot Jonas for å få han tilbake til det han var kalt til. Når så Jonas har utført oppdraget med å bringe budskapet om omvendelse til folket, og disse endatil omvender seg og Gud tilgir, så var dette noe Jonas ikke hadde regnet med. Han hadde allerede dømt disse menneskene i sitt hjerte, og bestemt at disse fortjente Guds straff. Han hadde en kritisk holdning. Han gikk ikke rundt og ba for Ninive. I stedet gikk han opp i åssiden og ventet på at dommen skulle falle.

Hvis du har denne gaven til å sanse, og enda ikke har blitt oppmerksom på kallet til forbønn, så bør du være på vakt. Gud slipper ikke taket i deg!

Den korteste veien mellom to punkt er ikke alltid den strake linjen, i alle fall ikke i den åndelige verden. Den korteste veien mellom deg og et annet menneske (spesielt et problemmenneske) er gjennom en linje av bønn rett opp til Gud, som stoler på at Gud handler i situasjonen og finner en løsning på problemet.

Ingen ønsker å bli fortalt av andre at en trenger å forandre seg. Men når du gir problemet til Gud, kan Han tale direkte til personens hjerte. Han kan forsere motstand som vi ikke kommer gjennom. Den eneste gangen en profet kan konfrontere et menneske er etter bønn, overlatt saken til Gud, og mottatt en direkte instruksjon om hva som skal gjøres. Selv da, om ikke Gud på forhånd har myknet hjertet til personen, er det sikkert at konfrontasjonen blir tatt vel imot. Profetens jobb er ikke å forandre andre, men kun å avlevere budskapet. Det er Den Hellige Ånds oppgave å overbevise og forandre.

 

  • Glemmer å gi ros ved begrenset framgang for å nå målet

Profetens mål er alltid å få seg selv og andre dit hen at de helt ut følger Guds vilje. Han fokuserer på den realitet at Jesus sa at vil skulle være ”fullkomne”.  Ved rådgivning forventes det ofte for mye fra profetens side slik at den som tar imot rådet skal mestre dette fullkomment i Kristus. Han presser personen til forandring fortere enn denne er i stand til. Profeten trenger å lære å se hvert enkelt steg som verdifullt i seg selv. Han trenger å være i stand til å si; Hei, jeg er virkelig glad for at du tok dette steget denne uken. Det er bra. Nå, la oss arbeide på neste steg.

 

  • Er altfor pågående for å få andre og grupper til å vokse åndelig.

Det er ikke noe galt i å ønske at folk vokser åndelig, problemet er pådyttingen.

 

  • Mangler forståelse for andres meninger og ser at det skiller seg fra sin.

Profeter er alltid overbevist om at deres måte å se det på er rett, og i mange tilfeller er det slik. Men noen ganger har sannheten forskjellige innfallsvinkler. Profeten ser kanskje bare den ene siden av sannheten, mens de med andre motivasjonsgaver ser de andre. Når alle sidene blir satt sammen  blir det ett hele. Profeten trenger å lære verdien av de ulike sidene som omgir en sak.

 

  • Kjemper med selvbilde problem.

Ettersom profeten har en indre drivkraft som vil gjøre det som er rett, og siden de ser inn i seg selv og lett blir klar over sine egne mangler, er de raske med å dømme sin utilstrekkelighet. Av alle motivasjonsgavene ser det ut til at disse menneskene slapper mer av når de oppdager at de sakene de kjemper med i sitt indre er tegn som tyder på guddommelig bestemte gaver mer enn et vitnesbyrd om utilstrekkelighet og tabber. Det er ikke sjelden at profeter kommer etter å fått høre dette og sier hvor begeistret de ble når de vet at dette er en del av Guds plan.

Karaktertrekk hos Diakonen

Den andre av de syv gavene som er beskrevet i Rom.12,6-8 er gaver til å tjene. Det greske ordet er diakonia som sier noe om å gjøre noe praktisk i den hensikt å være til hjelp for andre. En diakontjeneste dekker menneskers behov. Diakonen opplever glede ved å hjelpe, assistere, utføre oppgaver, å være til hjelp på ulikt vis. Det er en person som møter praktiske behov med velvilje og kjærlighet. Vedkommende ser andres behov og vil straks hjelpe. Kan av og til virke litt utålmodig og rastløs, vil ha gjort ting med en gang, og derfor litt brysom. Kan også bli litt frustrert når han ser for mange behov og ikke rekker over alle.

Gresk: diakonian

(Substativ = diakonia) tjeneste, hjelp, bistand, kjærlighetsgjerning, diakoni

(Verb = diakoneo) tjene, betjene, oppvarte, være diakon

 

  • Oppdager lett praktiske behov og er rask til å møte dem.

 

En diakon kan ”oppdage et behov på mils avstand”.  Det er en tanke for at han har en innebygd radar som er innstilt på andres behov, og en høy grad av motivasjon for å gjøre noe med disse behovene. Du legger merke til disse diakonene på kirkekaffen. Sjekk hvem som regelmessig er på kjøkkenet for å gjøre forberedelsene, setter opp stoler og bord, eller som rydder opp etterpå. Det er viktig å vite at diakonen liker å gjøre dette.

 

  • Liker spesielt prosjekter, jobber og funksjoner som utføres med hendene.

 

Av alle motivasjonsgavene er det diakonen som har den største dyktigheten – muligheten til å arbeide bra med hendene sine. Det er derfor vi kaller dem hendene på legemet. De kan gjøre omtrent alt som innebærer håndverksmessig dyktighet; kunstneriske utfoldelser, fikse ting, tapetsere, rørleggerarbeid, elektrisk arbeid, syarbeid, koking, hagearbeid osv. Det ser ut til at diakoner ikke foretrekker høyere skoleutdanning, men heller håndverksskole, kunstskole og teknisk utdanning.

 

  • Holder grundig orden i alt.

 

Diakoner kan ikke utholde ”glitter”, skitt eller uorden. Kvinner med denne gaver tørker støv hver dag.  Det finnes ikke skittent servise i deres oppvaskbenk, deres klesvask er lagt fint sammen og på plass den dagen det er vasket og huset er alltid ryddig nok til å ta imot gjester.  Menn med diakongaven holder orden i klærne, sokkene blir ikke slengt sammen med skjortene, og du kan alltid se toppen av skrivepulten deres, og alt verktøyet henger på sin plass i verkstedet. Og mer til, plenen blir slått regelmessig og ugress får ikke blomstre i bedene.

 

  • Har sans for detaljer og god hukommelse.

 

Diakoner har en slags computertype hukommelse av detaljer. De kan huske hvor de la den artikkelen de klippet ut av avisen for over tre år siden. De husker at du liker krem i kaffen , men ikke sukker. De husker alle fødselsdager på begge sider av familien (og husker å sende kort), og de husker en episode fra kapittel 30 i boken de leste forrige uke med forbausende presisjon.

 

  • Andre føler seg hjemme når de er hos meg(oss).

 

Når pastoren kunngjør at det trengs en plass for overnatting, vil det sannsynligvis være diakonen som tilbyr sitt hjem først. De elsker å oppvarte personer. De ser etter anledninger for å invitere folk til middag eller kaffe, og de gjør en utmerket jobb for at folk skal føle seg velkommen.

 

  • Vil fortsette med en sak til den er fullført.

 

Diakoner fullfører det de har begynt på. Når de bestemmer seg for å gjøre noe, så gjør de det. Det eneste som kan frustrere dem er å gi dem noe å gjøre på for kort tid. Du skjønner de vil ikke bare få gjort unna en sak, de vil også gjøre den grundig.

 

  • De har vanskelig for å si nei til å hjelpe.

 

Ettersom diakoner er innstilt på å være hjelpsomme, og fordi de vet at de er flinke til det, er det vanskelig for dem å si nei til å hjelpe. Et resultat er at de har en tendens til å bli overengasjerte. Et godt råd for alle diakoner er å lære å spørre Herren hva du skal engasjere deg i hvis arbeidsoppgavene begynner å vokse deg over hodet. Det er OK å si nei. 

 

  • Er mer interessert i å møte andres behov enn sine egne.

 

Diakoner er personer som bryr seg om andre.

  

  • Har mest glede av å jobbe med umiddelbare behov framfor langsiktige prosjekter.

 

Diakoner foretrekker kortvarige prosjekter. De liker noe som tar to timer framfor to uker, eller et to ukers prosjekt framfor et årsprosjekt. De foretrekker noe som kan gjøres unna på en overkommelig tid. De overlater langtidsprosjektene til administratorene. Diakonen kan ha glede av å sørge for mat til familien mens ektefellen for eksempel er på sykehus, men vil ikke kunne tenke seg å gjøre dette som en vedvarende oppgave. Hvis du har et barn med denne gaven, så har du en mulighet for å få ham produktiv. Gi ham ikke en liste over femten oppdrag på en lørdag. Det vil bli for mye for ham. Gi ham i stedet en jobb å gjøre. Når den er utført, vis at du setter pris på det og spør om han vil hjelpe til med en annen jobb. Han vil forsette denne prosessen hele dagen.

 

  • Viser kjærlighet til andre gjennom handling mer enn ved ord.

 

Diakoner tror handling sier mer enn ord. De uttrykker sin kjærlighet ved det de gjør. Det er enkelt å si at du elsker en, men den andre personen vil kanskje aldri vite om du mener det. Når du gjør noe for noen vil de vite hva du føler.

 

  • Trenger å føle at en blir satt pris på.

 

Det er ikke slik å forstå at diakoner diakon for å bli satt pris på, men det å bli satt pris på forteller dem at de har gjort noe bra. Det bygger opp et positivt selvbilde i dem. Det er høydepunktet i gleden over å kunne tjene.

 

  • Har en tendens til å gjøre mer enn du blir bedt om.

 

Diakoner liker så godt å gjøre jobben sin at de har vanskelig for å stoppe.

 

  • Har mest glede av å gjøre noe som du vet er til hjelp.

 

Det mest naturlige spørsmålet for en diakon er: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg? For oss andre er det kanskje viktig å ta imot hjelp fra diakonen selv om vi kanskje ikke alltid trenger det.

 

  • Ønsker ikke å lede andre eller prosjekter.

 

Diakoner er ikke ledere, de er etterfølgere. Gud har skapt dem slik. Hvis en lederoppgave blir tvunget på dem blir de frustrerte.  Det er fristende å overlate ledelse til diakoner. Ettersom de gjør en slik bra jobb hva de enn gjør, kan det synes som de på naturlig vis bør ta kommandoen. Men når det skjer taper de gleden. De blir plassert i en oppgave som de ikke er utrustet for. Resultatet er frustrasjon for dem og sannsynligvis også for dem de skal lede.

 

  • Har høyt energinivå.

 

Diakoner har en hastighet: Full fart framover. De synes å ha en bunnløs energi.  1.Pet.4,11 formaner dem til å tjene med den styrke som Gud gir dem. Og sannelig kan det se ut som diakonene har uvanlig utholdenhet og ofte trenger mindre søvn enn gjennomsnittspersonen.  Vi kan bare gjette at Gud har utrustet dem med denne styrken fordi de er gjørere, og det er så mye som skal gjøres.

 

  • Klarer ikke å være omgitt av rot.

 

Diakoner uttrykker ofte at de ikke kan forlate et kontor uten at det er ryddig, eller slappe av hjemme foran TV´n før det er ryddig.  Diakoner er slike som raskt retter bildene på veggen din.

  

  • Har en tendens til å være perfeksjonist.

 

Hva enn diakoner skal gjøre så ønsker de å gjøre det skikkelig. De ønsker at alt skal gjøres riktig, og de arbeider helt til de når målet. For andre kan perfeksjonisme grense opp mot unormal oppførsel. Men diakonen har blitt skapt til perfeksjonist for Guds hensikt. Noen på Legemet trenger å utføre denne karakteren på en positiv og balansert måte.

 

  • Ser på tjeneste som noe av det viktigste i livet.

 

Å tjene er for diakonen selve essensen i kristendommen. For ham er resten tomt snakk. Selvfølgelig styrker Jesu eksempel og undervisning viktigheten av å ha et tjenende hjerte hans overbevisning om at det er den viktigste handlingen av alle. Men diakonene bør være forsiktige slik at de ikke insisterer på at alle må tenke likt. Hver gave har en tendens til å tenke at dens funksjon er den viktigste av alle.

 

  • Foretrekker å gjøre en jobb selv framfor å overlate den til andre.

 

Ikke bare fortrekker diakoner å gjøre jobben selv, de føler også en slags skyld hvis de ikke kan. De ender som regel opp med å gjøre arbeidet selv om andre burde gjort sin del.

 

  • Støtter opp om andre som tar ledelsen.

 

Diakoner er utmerkede sekretærer, ”visepresidenter” eller komitémedlemmer. De har en utrolig lojalitet til dem som de er satt til å tjene. Det er ikke uvanlig at diakoner står på til natten for å fullføre prosjekt. Diakoner ønsker å se at det lykkes.

Svakheter hos Diakonen

  • Er kritiske til andre som ikke kan hjelpe ved åpenbare behov.

Klassisk eksempel er Marta, søsteren til Maria og Lasarus. Det er alltid en fristelse for diakonen å føle seg hevet over andre som ikke ser "klare" behov.


  • Kan overse familiære behov og bli for opptatt av å gi andre hjelp.

Typisk eksempel er han som alltid er over hos naboen for å hjelpe til, men som aldri har tid til å fikse rundt i sin egen hage. Eller hun som deltar på så mye frivillig arbeid at kleshaugen vokser stadig, og middagen blir utsatt igjen. Når barna spør hvem hun baker for blir de overrasket hvis det er for familien. Fordi diakoner kan bli for fokusert på oppgaver, kan det være nødvendig å lære seg å prioritere. Godt råd: "Hun vurderer en åker før hun kjøper eller aksepterer den, og planter en vingård etter som hun har råd til det." (fritt oversatt fra Ordspr. 31,16 - engelsk utgave av Bibelen ).


  • Kan virke påtrengende eller blande seg unødvendig bort i iveren etter å hjelpe.

Diakoner kan av og til "hjelpe" der hvor hjelp ikke er ønsket. Diakonen kan bli rastløs av ikke å ha noe å gjøre, og kan derfor komme til å gjøre noe uten å spørre. Noen ganger kan det være til hjelp, men det kan også føre til mer arbeid for dem som blir "hjulpet".


  • Har vanskelig for å akseptere hjelp fra andre.

Ettersom diakoner elsker å gjøre jobben selv kan de føle det ubehagelig når andre hjelper dem. Men sannheten er at de trenger å lære å ta imot så vel som å gi. Ellers kan de ta fra andre gleden av å tjene.


  • Blir lett såret hvis det en gjør ikke blir satt pris på.

Behovet for å bli satt pris på er så dypt plantet i diakonen at det ikke er til å unngå at han blir såret av og til. Det er viktig å sjekke sitt motiv for å hjelpe. Gjør jeg det for å bli satt pris på eller bare fordi jeg vil hjelpe? Herren gir lønn for strevet ditt, ham skal du se opp til, la det være takk nok. Og får du takk fra andre, så la det være kremen på kaken. Stå på og tjen Herren med glede! Og kjenner du noen diakoner, så gi dem oppmuntring, de vil elske deg for det! 

Karaktertrekk hos Læreren

Den tredje motivasjonsgaven i Rom.12,6-8 er gaven til å undervise (lære). Personer med denne gaven skal på en eller annen måte fungere innenfor det å lære andre. Læreren elsker å forske, studere og tilegne seg kunnskap. Kanskje svakheten blir at læreren fristes til å stole mer på intellektet enn Den Hellige Ånds ledelse. Læreren er teoretiker snarere enn praktiker. Foretrekker ferdige planer framfor spontanitet. Eksempler på tjenesteområder er bl.a. søndagsskolelærer, husfellesskapsleder og Alpha-gruppeleder.

Gresk: didaskon (lærende)

(Substativ = didaskalia) lære, undervisning, lærefunksjon

(Verb = didasko) lære (fra seg), undervise

 

  • Opptatt av at troen presenteres på en lettfattelig måte, med ord som folk forstår.

 

Hvis du ser tilbake på skoletiden vil du legge merke til lærere som hadde denne gaven fordi de alltid underviste etter punkter; 1, 2, 3, a, b ,c,. Deres fremgangsmåte var systematisk. Det var lett å gjøre notater. En rettleder (se beskrivelse annet sted i artikkelen) er kanskje den mest interessante og populære læreren, men det kan hende de underviser i en time og bare klarer å få fram et betydningsfullt poeng. Du har kanskje ikke fått notert noe, og i så fall ikke etter en viss orden.

 

  • Bekrefter sannheten ved å sjekke fakta.

 

Lærer undersøker hele tiden omkring troens sannheter. Læreren ønsker å være sikker på at det vi tror på og aksepterer er bygget på fakta. Hvis du har gaven til å lære, kan det hende du blir sammenliknet med Thomas tvileren, som ønsket bevis før han ville tro at det var Jesus. Ta det som en ære. Du er skapt til å utforske sannheten. Du er en ”åndelig detektiv”.

 

  • Elsker å studere og undersøke.

 

Fordi lærere elsker å studere og undersøke, pleier de også å ha et stort personlig bibliotek av faglitteratur.

 

  • Elsker å studere Ordet og finne nye detaljer i tekstene som jeg kan dele med andre  .

 

Lærere fascineres av ord. De liker å undersøke meningen og opphavet til ordet, og det greske eller hebraiske utrykket til dette. De ser på ord som grunnstammen i kommunikasjon. De ønsker å bruke ordene ordentlig og rett. Til dette bruker de gjerne Bibelkommentarer og Bibelleksikon. Noen ganger kan studiet av et ord lede læreren inn i timer med videre studier ettersom en oppdagelse leder til en annen. Slik kan et ord bli til en hel  preken.

 

  • Foretrekker å bruke bibelske framstillinger framfor hverdagslige framstillinger.

 

Bibelen er den absolutte autoritet for læreren. Selv om det kan være enkelte vers han ikke forstår, tror han heller at det er hans egen mangel på kunnskap og ikke skriftavsnittet det er noe galt med. Det gjelder å søke etter å oppdage en ny forståelse. Lærere siterer fra Bibelen, ofte ved fortellinger, lignelser, eller personer hentet derifra, for å illustrere et poeng. De kan stole på denne kilden.

Hverdagslige framstiller er på en annen måte. De er ved sin natur veldig subjektive. De er etter lærerens beregning ikke en pålitelig grunn å bygge på. Læreren kan bruke personlige fortellinger for å forsterke et poeng, men bare etter at poenget er grundig beskrevet i Skriften.

 

  • Blir oppbrakt når deler av Skriften blir brukt utenfor sammenhengen.

 

En slik ”utilgivelig” handling føles for en lærer som å skrape med neglene mot tavla. Han er så bekymret for helheten i undervisningen, enten det tales eller skrives, at han kan ikke hjelpe for at han mister tilliten til personen som utlegger teksten og som ser bort fra den sanne sammenhengen i avsnittet.  Læreren ser på feil bruk som misbruk.

 

  • Kjenner bekymring for at den ekte sannheten skal oppløses.

 

Enten det er forretningsvirksomhet, utdanning, religion, menneskelige forhold, eller andre områder i livet, så ønsker læreren at den virkelige sannheten skal råde. Den er fundamentet, ankeret, rammen innenfor hvor de kan arbeide sikkert. Mange av de i Berøa må ha hatt denne gaven. De sjekket opp det de ble fortalt. (Ap.gj.17,11).

 

  • Er mer objektive enn subjektive.

 

Vanligvis er menn mer objektive og kvinner mer subjektive. Men det er selvfølgelig unntak. Men når en mann har gaven til å lære, ser vi den mest objektive personen av alle. Slike menn blir ofte vitenskapelige forskere, forretningsanalytikere eller advokater.

Kvinner med læregaven søker tilsvarende områder. Og det er ikke uvanlig for dem å høre tildekkede kompliment som sier: Til kvinne å være er du forbausende objektiv.

Lærere løsriver seg litt fra livet. De deltar, men uten at deres følelser kommer på banen. Dette fungerer som en slags medisin som hindrer at de blir såret eller følelsesmessig skadet.

 

  • Utvikler og bruker lett et stort ordforråd.

 

Lærere bruker ord riktig og er glad i å lære nye. De er flinke til å kommunisere, ofte kommanderende i sin tale og noen ganger veltalende.

 

  • Utrykker seg klart og presist i ordbruken.

 

Lærere er ikke så interessert i meninger, de ønsker fakta. Fakta er grunnstammen i deres liv. Dette sammen med deres mulighet til å bruke ord riktig og presist, samt deres uvanlige objektivitet, alt dette virker slik at det utruster dem til redaksjonelt arbeid. De blir store tekstforfattere. Og som duen som alltid vender hjemover  finner de fort sitt ”mål”; Feilstavede ord, feilaktig grammatikk, eller feilaktig ordbruk.

 

  • Sjekker kildene til kunnskap hos andre som underviser.

 

Det er ikke uvanlig at lærere spør andre hvor de har sin informasjon ifra. Lærere er slike som ofte spør; fra hvem, hva, hvor og hvordan fikk du. Det kan ofte bli litt rett på eller uforskammet.

 

  • Foretrekker å lære andre troende å drive evangeliseringsarbeid.

 

Når det gjelder evangelisering holder lærere en lav profil. Han vil lede mennesker til Jesus Kristus, men vanligvis under omstendigheter hvor han allerede har bygget opp en bro av kontakt og vennskap. Aggressiv evangelisering appellerer ikke til læreren. Han er særdeles ikke tiltrukket av gateevangelisering eller dør til dør evangelisering.  Men han er glad at andre gjør disse bestrebelsene. Og straks nye har blitt vunnet for Herren, vil læreren bruke uendelig tid med positiv undervisning for disse nyomvendte. Heldigvis er ikke alle kristne først og fremst opptatt av evangelisering, for uten mennesker som kan undervise de nylig omvendte, kan ikke Kristi Legeme utvikle seg.

 

  • Å studere Bibelen er grunnlaget for alle gavenes funksjon.

 

Lærere kan ikke forestille seg noe annet viktigere enn å studere Bibelen. De tror at det er grunnlaget som alle gavene opererer ut ifra. Deres måte å tenke på ser noenlunde slik ut;

Hvordan kan sanseren sanse presist uten å ha en grunnleggende forståelse av Bibelen?

Hvordan kan tjeneren tjene riktig uten at han kjenner bibelske begrunnelser for å tjene?

Hvordan kan læreren lære uten å ha studert Skriften nøye?

Hvordan kan rettlederen rettlede effektivt uten at han kjenner den bibelske basis for sin rettledning?

Hvordan kan giveren gi ordentlig hvis han ikke er klar over de bibelske retningslinjer for givertjeneste?

Hvordan kan forstanderen være en effektiv leder uten å forstå Guds vilje som er åpenbart i Ordet?

Hvordan kan medlideren formidle Guds kjærlighet hvis han ikke regner med Bibelens kjærlighet?

På ingen måte, sier læreren, hvis ikke grunnlaget bygger på bibelstudier!

 

  • Løser problemer ved åndelige prinsipp.

 

Læreren tror at de finnes en løsning på alle problem i Guds ord, om ikke alltid som aktuelle eksempler eller prinsipp, men ut fra sammenligninger. Når en avgjørelse skal tas ser de først etter bibelske prinsipper for den aktuelle situasjonen, dernest Den Hellige Ånds ledelse, og til sist sammenligner omkring situasjonen. Hvis de to andre (etter å ha tolket dem på best mulig måte) av en eller annen grunn ikke samsvarer helt med den første, holder de seg til det bibelske prinsippet.

 

  • Er ganske intellektuell.

 

Disse ønsker du ikke å invitere til spørrekonkurranse, de vil alltid vinne. Det faktum at Gud har utrustet dem til å være ”sinnet” (hode) på Kristi legeme, betyr at de må lykkes i IQ tester. De er ofte ganske flinke. De var flinke på skolen, elsket å studere, hadde stor motivasjon, og kom hjem med gode karakterer. Lærerens sinn kan sammenlignes med en tørr svamp som suger til seg alt den kan. Resultatet er en produktiv leser, tiltrukket av bøker fulle av fakta og presis informasjon. Har god hukommelse, spesielt datoer og historie.

 

  • Har selvdisiplin.

 

Bland sammen en god dose seriøsitet og en mengde objektivitet, legg til kjærlighet for troen og skarpsindighet, og du har ingrediensene for selvdisiplin. Lærere kan sette seg mål og jobbe mot dem, sette rammer og arbeide effektivt innenfor disse, og sette opp tidsplan og følge den.

 

  • Har kontroll over følelsene.

 

Av alle gavene er denne den som har best likevekt i følelseslivet. Noen mennesker har følelser som svinger opp og ned som på et berg og dalbane. Noen har mindre svingninger opp og ned med bare enkelte tilfeller skranglete humper.  Men lærerens grafiske kart over svingninger ser mer ut som en rett horisontal linje.

Lærere er veldig analytiske.  De tror at valg foretatt ved resonnement kan løse potensielle flyktige situasjoner. Når noen blir forvirret, oppskaket eller usikre, kan lærerens råd være; Ro deg ned og tenk igjennom, du kan hvis du vil.

 

  • Har få utvalgte venner.

 

Felles interesser ser ut til å være forutsetning for utvikling av nære relasjoner. Lærere er sjelden tiltrukket av overfladisk vennskap. De har en tendens til å bli reservert og usikker i ustrukturerte sosiale sammenhenger, og de hater meningsløse samtaler. De foretrekker venner som de kan diskutere ideer og emner med. Noen ganger holder de seg for seg selv. Oftere er de mest tilfreds med noen få venner.

Noen lærere sier ofte at omgang med mennesker er ok, men skal de være ærlige foretrekker de heller en god bok. Bøker kan ofte være deres ”beste” venn.

 

  • Har sterk overbevisning og meninger basert på studie av fakta.

 

Lærere har mange interesseområder.  De dropper gjerne det de holder på med for å studere et nytt kunnskapsområde. Ikke sjelden kan de referere til noe de har lest angående det aktuelle tema som samtalen dreier seg om, eller så vil de gjerne gi seg i kast med det med det samme.

 

  • Tror sannhet har  en reell kraft til å skape forandring.

 

Når lærere underviser presenterer de sannheten uten nødvendig forklaring til lytterne hvorledes de skal ta til seg sannheten i sitt liv. Lærere tror at det å tilegne seg sannheten er en jobb for Den Hellige Ånd. Du skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette deg fri. (Joh.8,32)  Lærere tror at andre vil reagere på sannheten slik som de selv, - styrkende og frigjørende.

Svakheter hos Læreren

  • Har en tendens til å overse den praktiske anvendelsen av sannheten.

Fordi lærere tror at jobben deres er å formidle sannheten og la folk gjøre sin egen anvendelse av denne, gir de vanligvis lite informasjon om praktiske forslag til anvendelse av sannheten. Dette frustrerer rettlederen spesielt, de (rettlederne) fokuserer på den praktiske tilegnelsen av sannheten.

Det kan også frustrere de andre gavene. Den som hører kan gjerne spør: Nå har vi hørt mye fakta, hva skal vi nå gjøre med det? Læreren svarer: Du har da hjerne. Du finner ut av det. Men ikke alles hjerne arbeider like logisk som lærerens. Mange trenger å få stoffet inn med teskje. Og læreren trenger å lære seg å gi i det minste noen råd om praktisk tilegnelse til lytterne.

  • Er trege til å akseptere andres synspunkter.

Deres "jeg vet alt" holdning kan bli en skikkelig fallgruve for personen med gaven til å lære. Selvfølgelig vet de mye, men ingen kan vite alt!

  • Har en tendens til å utvikle stolthet for sin intellektuelle dyktighet.

Stolthet er kanskje det største problemet for dem med læregaven. Det var selveste Lucifers problem, og det førte ham fra å være engel til å bli Satan.

Overmot fører til skam. (Ordspr.11,2) Kunnskap gjør hovmodig, det er kjærligheten som bygger opp. (1.Kor.8,1) De største kvalitetene lærere kan søke er ydmykelse og kjærlighet. Dette vil nøytralisere stolthet.

Lærere kan i stor grad utvikle et overlegenhetskompleks. Problemet er at intellektuelt er de vanligvis overlegne. Men de trenger å lære seg ikke bare å støtte seg til kunnskap og resonnementer, men også Den Hellige Ånd. Det viktigste redskapet for læreren er tanken, men ordspråkene sier at du ikke skal sette din lit til vettet ditt, men stole på Herren! (Ordspr.3,5)

  • Har en tendens til å være lovisk og selvsikker.

Dette karaktertrekket kan dukke opp allerede i barndommen. Det å gjøre rett er så viktig for læreren at han ofte kan bli kranglete. Følelsen kan si til ham: Jeg alene har rett, alle andre feil. Mangel på kontroll og balanse kan føre til skuffelse hos læreren. Guds sannhet er ikke eksklusiv, den kan bekreftes av mange!

Har du opplevd en god diskusjon i gruppen hvor enhver deltaker åpent påvirker hverandre positivt? Så kommer en "forurenset" læregave og slenger ut: "Vel, jeg mener å vite at sannheten dreier seg om...". Ingen kan ødelegge en god diskusjon raskere.

  • Blir lett ført på avveier av nye interesser.

Lærere interesserer seg for så mangt. Deres fruktbare lesing fører dem inn i alle slags områder. Deres forskning utvides til endeløse områder. Å fokusere på en ting er ikke alltid enkelt. Hvis du kjenner noen med læregaven så vær tålmodig med dem, Gud er ikke ferdige med dem enda!

Karaktertrekk hos Rettlederen

Lærere henvender seg til tanken din, rettlederen henvender seg til hjertet ditt. Det er ikke nødvendigvis innholdet rettlederen vil prøve å plante i deg, men hvordan innholdet kan gjøres effektivt i livet ditt. Alle gavene kan undervise, men rettlederen gjør det mest interessant og tiltalende. All hans anstrengelse er giret mot oppbyggelse og oppmuntring av andre mennesker. Vi kunne ha kalt denne personen for oppmuntrer.

Den greske roten i ordet for rettleder er paraklesis, som betyr oppmuntring, trøst eller formaning (mild form, nærmest bønnfallende). Av og til kan det komme som irettesettelse, men i positiv forstand, for å få deg til å løfte blikket og se at det er muligheter i en vanskelig situasjon eller krevende oppgave.

Har oppgaver innen sjelesorg, husbesøk, og er en del av forkynneres utrustning.

Gresk: parakalon (formanende)

(Substativ = paraklesis) oppmuntring, trøst, formaning

(Verb = parakaleo) tilkalle, påkalle, be, formane, trøste, oppmuntre

 

  • Gå ved siden av de som er mismodige for å styrke dem og holde dem oppe.
  • Utfordre, trøste eller konfrontere andre for å få dem til å stole på og sette sin lit til Guds løfter
  • Motivere andre til handling ved å holde frem bibelske sannheter.
  • Motivere andre til å vokse.
  • Fremheve Guds løfter og finne trygghet i Hans vilje.

 

 

Positiv – Motiverende – Stimulerende – Bekreftende – Støttende – Troverdig

 

 

Mark.8,34   Ap.gj.9,26-27   Ap.gj.11,22-24   Ap.gj.15,30-32   Rom.12,8

 

 

  • Elsker å oppmuntre andre til åndelig modning og vekst.

 

Rettlederen ønsker at alle skal ha et helt og meningsfullt liv.  Rettledere er ”bygningsmenn”, ikke som bygger hus, men mennesker. De ønsker at mennesker skal leve opp til sine muligheter fullt ut. Deres største glede er å være et redskap til hjelp for andre slik at de kan leve seiersrikt.

 

  • Ønsker synbar respons når det undervises eller tales.

 

Gjensidig påvirkning hos lytterne er viktig for rettlederen. Han leser uttrykket i personers ansikt, lytter etter reaksjoner, og analyserer kroppsspråket. Han trenger å vite om han virkelig kommuniserer. Kanskje det mest frustrerende for en rettleder er å dele noe av verdi med en person for så å finne ut at vedkommende ikke lyttet.

 

  • Foretrekker å anvende sannheten framfor å studere den.

 

Å studere er ikke rettlederens daglige foretak. Han unngår det hvis overhode mulig. ”Hvorfor oppfinne hjulet på nytt?”, vil han spørre. Hvis noen andre har funnet ut og satt sammen materialet for et emne, la oss bruke det som er tilgjengelig. Det å få sannheten til å fungere er det som interesserer ham mest.

 

  • Foretrekker systematisk informasjon som har praktisk anvendelse.

 

Retteledere er ”hvordan gjøre” mennesker. De liker å lese bøker som fokuserer på praktisk tilrettelegging. De foretrekker prekener som forteller hvordan kristne prinsipp innarbeides i hverdagen. Motsatt liker de ikke abstrakte bøker eller taler. Rettledere elsker å høre andre rettledere undervise. Da blir de engasjert, når noen understreker konsekvensene av prinsipper. Men å begeistres av undervisning for undervisningen sin del er ikke bra. For mye kunnskap og for lite handling , er etter deres vurdering det samme som stillestående vann uten avløp.

 

  • Elsker å beskrive nøyaktige steg for hvorledes personlig vekst skal foregå.

 

Rettledere elsker å gi spesifiserte trinn som personer kan følge. De vet hvorledes de skal instruere andre til å gå fra A til C på best mulig måte. De er en del av deres utrolige evne til å gi konstruktive og hjelpsomme råd.

Et godt råd til eksempel hvis du har ufred med ektemannen din:

                Be om unnskyldning til din ektemann for dine feilaktige holdninger.

                Kok hans favorittmat til middag i kveld.

                Overøs ham med klemmer og kyss.

                Ikke kritiser noe han sier i en uke.

 

  • Konsentrerer seg om å arbeide med mennesker.

 

Rettledere er menneske menneske. De interesserer seg ikke for å arbeide med ting eller systemer eller abstrakte ideer. De elsker å omgås mennesker, gjøre ting sammen med eller for dem.

 

  1.  Oppmuntrer andre til å utvikle sine personlige egenskaper.

 

Rettere ønsker at alle skal utvikle en helhetlig og fruktbar tjeneste.  De forstår utmerket meningen med Kristi Legeme og hver enkelts funksjon tilpasset andre. De ønsker dette idealet realisert i praksis.

 

  •  Oppdager sannheten ved erfaring og bekrefter denne i Skriften.

 

Livet er ganske fullt av lærdom og erfaring for rettledere. Det er på den måten de hovedsakelig lærer. Deretter sjekker de i Bibelen for å se hva den sier om saken. De blir glad over å se at den omtales i Bibelen også. Rettledere oppdager sannheten ved å prøve seg fram om det ”virker”.  For dem finnes det ikke bedre fundament for sannheten.  Hvis noen slår dem og de ikke slår tilbake, og dette nøytraliserer den andre personens sinne og bringer ham til anger, da er ”å vende det andre kinnet til” en riktig måte å leve på. De har kanskje oppdaget denne sannheten lenge før de leste om Jesu forkynning om dette.

En rettleder vil kanskje vandre langs elven og se  et stort, prektig tre. ”Aha”, tenker rettlederen, ”en kristen skulle være lik det treet,- kraftig og strålende av liv, suger til seg livets vann, Jesus”. Neste dag leser han kanskje fra Salme 1,3: ”Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann; det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt han gjør skal lykkes for ham.” ”Oj”, vil han utbryte. ”Hvor sant det er!”

 

  • Er en god sjelesørger og trives med å hjelpe de som er åndelig ”skadet”.

 

Denne gaven er den som mest hyppig drar i retning av rådgivning. Rettledere er som skapt for det. Mennesker oppdager deres dyktighet, deres omsorg, deres interesse for å hjelpe og deres tilgjengelighet. En av de beste egenskapene hos rådgiveren er å være i stand til å være åpen omkring sine egne problemer og hvordan han har arbeidet (eller arbeider) seg gjennom disse. Den som blir gitt råd vil da lettere identifisere seg med en slik rådgiver. ”Hvis denne personen har vært gjennom det samme og kommet ut av det, så må vel jeg også klare det!”

Rettledere har denne evnen. De er de første til å innrømme at de ikke er perfekte, men kun en annen person ”på veien”.  Det er lett for dem å innrømme sine synder og sorger, sine smerter og fallgruver

 

  •  Vil slutte å gi råd hvis de ikke blir fulgt etter en tid.

 

Rettledere er ikke tilbøyelige til å slutte av, men det er en situasjon som vil få dem til å gi opp og fortsette en annen plass. Hvis noen avslår fra å gjøre etter hans råd, vil rettlederen kanskje si: ”Jeg kan ikke fortsette å gi råd før du har vist tegn til handling i forhold til det vi allerede har snakket om.” (eller) ” Hvis du ikke kan følge mitt råd, kan jeg ikke hjelpe deg.” ” Både min og din tid er bortkastet inntil du viser tegn til forandring.”  Rettledere er klar over at deres suksess ikke hviler på hvor mye de vet eller hvor erfarne de er, men heller på i hvilken grad den som får råd er villig til å gjøre etter det. Uten handling vil deres råd føles som sløsing med tid og ubrukbar.  Rettledere vil at deres tid og anstrengelse skal bety noe, så de vil heller gå til noen som vil lytte og gjøre etter deres råd.

 

  • Er flinke til å kommunisere.

 

Rettledere er munnen på Legemet, med den største ferdighet i tale av alle gavene. Peter hadde en slik gave, og det var vel derfor han ofte var talsmann for disiplene.

 

  • Ser på prøvelser som muligheter for personlig vekst.

 

Rettledere tror uten å stille spørsmål på det som står i Rom.8,28: ”Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.” De nekter også å godta ordet ”umulig”, med henvisning til hva engelen sa: ”For Gud er ingenting umulig.”(Luk.1,37) og som Jesus sa: ”Hvis du har tro som et sennepskorn…  skal ingenting være umulig å gjøre for deg.” (Matt.17,20)

Rettledere ser anledninger, ikke hindringer. Utfordringer, ikke prøvelser. Muligheter, ikke problemer.

 

  • Aksepterer personer som de er uten å dømme dem.

 

Der hvor sanseren ser personer enten i Guds vilje eller utenfor Guds vilje, ikke noe imellom, der er rettlederen motsatt.  De ser ikke noe ekstremt i det hele tatt, bare et enormt grått område hvor alle er en eller annen plass på veien. Ingen har nådd fram. Ingen er helt mislykket. Alle er kommet til det punktet i livet hvor noen få velvalgte skritt vil føre ham mye nærmere Guds vilje.

Derfor ser ikke rettlederen noe behov for å dømme personer for den de er eller ikke er, men heller se på hva som trengs for å hjelpe andre til å ta de riktige skrittene. Det er hans ”ikke dømmende” holdning som gjør at han kan hjelpe personer.  Har du noen gang vært i nærheten av en dømmende person? Han trenger ikke å si et ord. Det stråler ut av ham. Det reises en mur mellom dere. Du lukker deg for ham. Det er vanskelig å ta imot noe fra en slik person, særlig råd og advarsler.

En rettleder aksepterer deg slik du er. Ufullkommen? Ja, som en som reiser på samme vei. Å elske, tilgi og akseptere, en rettleder er god til alle tre. Det er lett å åpne seg for slike.

 

  • Er høyt elsket på grunn av positive holdning.

 

Rettledere er positive. Folk liker å omgås disse. Noen sier at du tiltrekker mer bier med honning enn eddik. På samme måte dras folk til ham, bare fordi han er optimistisk og positiv. Noen kristne kan det se ut som er døpt i sitronvann, men ikke rettlederen, han stråler av glede i Herren.

 

  • Foretrekker å vitne med livet framfor verbalt vitnesbyrd.

 

Rettlederen kan vitne verbalt, men mener de må leve det kristne livet for å være troverdige. For dem må troen vise seg i handling i hverdagen. Rettlederen tror at det ikke er nok å ha kunnskap om ordet, det skrevne ord, men at det er viktig å leve ut det levende ordet fra Gud. Sannheten i Bibelen må bli synliggjort i oss, her og nå.

 

  • Tar lett avgjørelser.

 

Å ta avgjørelser er naturlig og lett for de fleste rettledere. For dem er livet for kort til å være ubestemmende. De har handlingens folk. De tar avgjørelsen ut fra den erfaring de har i øyeblikket. ”La oss ta avgjørelsen og gå, hvis mer informasjon trengs, så vil vi finne ut av det.” ”Hvis jeg tar feil så vil Gud korrigere meg. Det er helt i orden. Det er bedre å gå framover og få noe gjort, selv om det medfører justeringer underveis, enn å være paralysert av rådvillhet. Siden rettledere er slike praktiske mennesker og så livsnære i alt de gjør, så kan vi si at deres avgjørelse stort sett treffer målet.

 

 

  • Fullfører alltid det som er påbegynt.

 

I likhet med tjenestegaven så liker heller ikke rettlederen å ha uferdig arbeid eller prosjekt. Han fullfører brever han har begynt på, arbeider overtid for å gjøre ferdig oppgaver på kontoret, eller står på til de sene nattetider for å fullføre en Bibelstudieoppgave.  De liker ikke å etterlate halvferdige oppgaver. En rettleder har bare ett bokmerke, de leser bare en bok om gangen.

 

  • Ønsker å rydde opp i uklarheter med andre raskt.

 

Rettlederen liker ikke ødelagte relasjoner til andre. De går straks til den andre for å finne ut hva som er galt. Om nødvendig vil de til og med påta seg skylden for å få kunne bygge bro til rette relasjoner. De ønsker også at andre skal rydde opp i brutte relasjoner.

 

  • Forventer mye av seg selv og andre.

 

Rettledere føler at få personer lever opp til sine muligheter, inkludert dem selv. Gud har utrustet oss rikelig. Ofte oppdager vi ikke dette. Setter vi oss lave mål i livet, vil det bli alt vi klarer. Setter vi høyere mål, vil vi vokse. Ofte kan vi se muligheter hos andre som de selv ikke kan se. Rettlederen vil gjerne oppmuntre dem til å strekke seg lenger. Hver av oss har en behagelig sone i livet vårt, hvor vi kan være uten utfordringer. Det er lettvint å bare bli der. Rettlederen tror ikke at det er Guds perfekte vilje for oss. Han tror Gud ønsker at vi  skal begi oss ut på ukjent område og gjøre ting vi ikke trodde vi kunne. ”Det er så mye som skulle vært gjort i Guds rikes arbeid. La meg fortelle deg hva du kan gjøre.”

 

  • Trenger et ”kritikerpanel” for tilbakemelding på ideer og tanker.

 

Rettledere tenker ofte med munnen. De liker å sette ord på en tanke høyt så de kan ”høre” hvorledes den ”lyder”. De prøver ut en tanke for å se om den passer. De kan så gjøre sin egen vurdering.  Et ”kritikerpanel” er hovedsakelig et passivt forum. De skal bare lytte. Det er vanlig for en gift rettlederen å bruke ektefellen til denne oppgaven. Andre bruker gjerne venner, slektninger, klassekamerater, lærere og eventuelt andre som er tilgjengelige for øyeblikket.

Svakheter hos Rettlederen

  • Har en tendens til å avbryte andre i sin iver etter å gi meninger og råd.

Rettledere har mye å si. Og normalt sett er ikke det noe problem. Men når det pågår en vekslende samtale, eller en form for strukturert møtesamtale, har rettlederens tendens til å avbryte bli temmelig frustrerende for andre.


  • Bruker skriftavsnitt utenfor sin sammenheng for å understreke et poeng.

Rettlederen tror at det er poenget han får fram som er det viktigste. For tanken hans er det å kontrollere mot Skriften underordnet. De fleste som hører på rettlederen vil ikke ta bryet med å sjekke sammenhengen, med unntak av læreren og sanseren. Sistnevnte vil sjekke dette, og hvis det er tatt ut av sammenhengen, vil de avvise poenget, og kanskje også den som lagte poenget. De vil kanskje også korrigere rettlederen.

Rettledere kan tilpasse seg, så de vil kanskje si "ok, hvis Skriften ikke passer til, så kan jeg finne et annet avsnitt som gjør det".


  • Kan gi litt for lette beskrivelser for hvorledes ting skal gjøres.

Ettersom de med motivasjonsgaven rettleder er så flinke til å gi råd, kan de lett falle i den grøften å gi for enkle svar på problemer. De kan gjerne gi tre personer samtidig med noenlunde samme grunnleggende problem, etter å ha bedt sammen, de samme rådene for hvorledes de skal løse problemet. Og personene blir hjulpet.

Men så kommer en fjerde person med samme problem. Denne gangen tar ikke rettlederen seg bryet med å be om hva slags råd personen skal få ettersom det samme rådet virket på de tre forrige personene. Denne gangen ville ikke Den Hellige Ånd gitt dette rådet, og følgen blir at det ikke hjalp. Det er viktig at rettlederen konstant stoler på Den Hellige Ånds rådgivning, - Rådgiveren fremfor noen! Ellers kan han lett utvikle lettvinte løsninger for "hvorledes-gjøre-hva-i-alle-situasjoner" mentalitet.


  • Er tydelig påstående.

En rettleder er alltid glad i å fortelle deg hva han mener. Han er ikke så steil som sanseren eller læreren, men på enkelte områder i livet har han sterke meninger. Det, sammen med en velsmurt "kjeft", gjør hans meningsutfall tydelige. Han kan også være sladrende, dominerende, overtalende og livlig. Som en rettleder sa selv: "Munnen min løper ofte foran tanken min".


  • Kan bli overdreven selvsikker.

I dagens samfunn er selvsikkerhet en ettertraktet kvalitet. Men lik den ukloke mannen som bygde huset sitt på sand er dette et dårlig fundament. Vår grunnvoll skal være Herren. Da kan vi med sindig begeistring for gaven og muligheten Han gir oss, bygge en god grunnvoll.

Karaktertrekk hos Giveren

Av alle de syv gavene er dette den som lettest kan identifiseres med den som har denne. En del av grunnen er at den venstre hånden ikke vet hva den høyre gir (Matt.6,3). En annen grunn kan være giverens "overalt" personlighet. Giveren deler flere trekk med diakonen, kan være en leder eller etterfølger, og lik sanseren og læreren har han forkjærlighet for Ordet. Men når det gjelder bruk av ressurser er giveren unik.

Det greske ordet for giver er metadidomi forskjellig fra å gi (gresk = didomi). Metadidomi betyr mer å gi over evne, dele eller tildele. Det skal gjøres med haploteti (gresk - hel-hjertet-het, oppriktighet), ærlighet og gavmildhet. Giveren er ikke gjerrig, og setter ikke egne behov eller ønsker først. Svakheten er at giveren kan bli utnyttet hvis han ikke er moden og sterk.

Gresk: metadidus (utdelende)

(Verb = metadidomi) "med-gi", dele med seg, gi

 

 

  • Gir villig penger, eiendeler, tid, energi og kjærlighet.

Legg merke til at giveren gir langt mer enn bare penger. Hvis de har penger vil de gi generøst av de, men de gir også hva de enn er i besittelse av. De gir i stort mål. De gir med letthet.  Og som moden giver, gir de uten noen form for anstrengelse eller ytterligere motiv.  De blir rett og slett kanaler for Herren, brukt til å distribuere Hans ressurser, for de er overbevist om at alt hører han til.  Den beste gaven kan ikke bli kjøpt eller solgt, den er å gi en del av seg selv.

 

  • Elsker å gi uten at noen vet om det.

 

Jesus hadde en del å si om ikke å ”kringkaste” våre gode gjerninger. (Matt.6,1-4) Givere ønsker ikke takk eller noe igjen, de ønsker bare å behage Far i Himmelen. Den gleden er belønning nok for dem. Ofte vil de gå langt for at ikke andre skal finne ut hva de gir.

 

  • Har sterk tilhørighetsfølelse til menigheten.

 

Givere gir til menigheter som de tror på, slike som effektivt deler evangeliet. Derfor gir de ikke bare månedlig, de involverer seg også på andre måter. De ber for menigheten, skriver oppmuntringsbrev, sender ”hjelpepakker” og noen ganger stiller de opp i egen person for å ta et tak når noe skal gjøres.

 

  • Ber for behov hos og frelse for sjeler.

 

Det er ikke uvanlig at givere våkner på natten med en nød for noen. Givere har ofte liste over personer som trenger frelse . De ber trofast helt til de med glede kan sjekke personene ”ut” av listen.  Hvis du ber en gruppe mennesker om å be om frelse for andre mennesker, så vil giveren følge opp din henvendelse. Andre ønsker gjerne, men glemmer fort. Ikke giveren, fremfor alle vil han at mennesker skal få del i Guds Rike.

 

  • Kjenner glede når det du gav var svar på spesielle bønner som ble bedt.

 

Siden giverens høyeste og største ønske er at bruken av gaven deres ledes av Den Hellige Ånd, blir de særlig begeistret når noen sier: ”Hvordan kunne du vite at jeg trengte dette? Det er svar på min bønn.”  Takken går til Gud.

 

  • Ønsker at gaven skal ha høy kvalitet og fagkunnskap.

 

Når givere gir, gir de det aller beste. De er generøse, til dels rause. De ønsker at det de gir skal være av den beste kvalitet de kan gi.  Hvis de ikke har råd til å kjøpe en gave, vil de lage en, gjennomtenkt og med dyktighet.

 

  • Gir bare ved Den Hellige Ånds ledelse.

 

Du kan ikke snakke en moden giver til å gi. De vil stå imot appeller under press. De gir bare etter som Den Hellige Ånd leder dem.

 

  • Gir for å støtte og velsigne andre eller bygge opp menigheten.

 

Når giveren velger å støtte en menighets fremgang økonomisk, sjekker de nøye om 1) de formidler Evangeliet effektivt, og 2) at ledelse og administrasjonsutgifter ikke tar for mye av gaveinntektene. Enkelte ganger ønsker giveren å være en anonym kilde av velsignelse for dem som har spesielle behov.

 

  • Viser gjestfrihet som en måte å gi på.

 

På samme måte som diakonen elsker giveren å vise gjestfrihet. Sett utenifra ser denne karakteren lik ut for begge gavene. Men det indre utgangspunktet er ulikt. Diakonen ser gjestfrihet som en mulighet for å tjene, mens giveren ser det som et uttrykk for å gi.

 

  • Forvalter  økonomi med visdom og nøysomhet.

 

Givere er flinke til å forvalte penger. De beste når det faktisk gjelder. De er forsiktige, påpasselige, selv litt stramme med sitt eget forbruk. De sløser ikke penger. Givere er til stor verdi for hvilken som helst gruppering. De er utmerkede til å ha i økonomiske komiteer, og er kresne bokholdere og kasserere.

 

  • Raske til melde seg når behov dukker opp.

 

Her er enda en egenskap som giveren har felles med diakonen.  Diakonen på sin side er best skikket til først å oppdage et behov, mens giveren dukker opp når andre av avdekket et behov. Annonser dugnad i menigheten på en lørdag og det vil være diakonene og giverne som stiller opp med størst iver. De vil arbeide hele dagen og kommer tilbake senere hvis ikke arbeidet ble ferdig. Spør etter frivillige for hvilken som helst verdifull oppgave og gjett hvem som gir respons først.  Hvis noen er syke eller lagt inn på sykehus vil diakoner og givere bringe det de trenger før noen tenker på å organisere slik hjelp.

 

  • Søker bekreftelse på hva som skal gis.

 

Giveren søker ofte bekreftelse på hvor stort beløp som skal gis, og vil ofte få denne gjennom andre eller på andre måter fra Den Hellige Ånd.

 

  • Har orden på økonomien for å kunne gi sjenerøst til Guds Rikes arbeid.

 

Personer med motivasjonsgaven giver ville aldri tenke på å holde tilbake noe av sin tiende. Det ville være det samme som å stjele fra Gud. Han tror at alt han har, penger, hjem, bil og alle andre eiendeler, tilhører Herren. Han ser på seg selv som en forvalter av Guds ressurser. Tiende er bare grunnaspektet i givertjenesten. Han gir langt utover det, ofte tjue og tredve prosent av inntektene.

 

  • Legger vekt på å dele evangeliet.

 

Givere er naturlige evangelister. Det er funnet ut at til og med som barn prøver de å lede andre til Jesus.

 

  • Tror Gud gir det som trengs.

 

Ettersom giveren ut fra sitt synspunkt om at alt tilhører Gud, skal kristne simpelt hen fordele penger og ressurser der hvor Han viser.  Derfor er det Gud som skal supplere hvis noe går tomt. Giveren skal fortsette uansett med det han har eller ikke har, alt ettersom. De tror at dersom vi er lydige overfor Guds ledelse, så vil Han ta ansvar for det vi trenger. (Fil.4,19) Det er et paradoks at givere som har stor mulighet for å tjene bra til livets opphold, på samme tid er de som mest lever av tro.

 

  • Er meget flittige nærmest med suksess.

 

Hva enn givere tar på ser ut til å bli ”gull”. De bestrebelser de involverer seg i fører vanligvis til suksess. Givere arbeider hardt, men ikke bare det, de blir sannsynligvis utrustet av Gud slik at de kan gi ekstra i arbeidet med evangelisering.

 

 

 

 

  • Har naturlig og effektiv forretningssans.

 

Givere gjør det godt med penger. Selv som barn blir de dradd i retning av økonomi.  Det er disse som åpner saftutsalg, tilbyr barnepass eller gressklipping og bilvask i nabolaget. Givere lærer å spare penger tidlig.

 

  • Liker å få mest igjen for pengene.

 

Givere liker ikke å sløse med penger. Når de gir, gir de det beste. Når det skal brukes penger er de nøysomme. De benytter gjerne salg. Kjøper sjelden noe uten å sjekke og sammenligne priser.

 

  • Er ikke lettroende.

 

Det er mulig Gud har utrustet givere slik at ingen skal kunne lure penger fra dem. De er ikke lettroende.  De sjeldner det som er ekte fra det uekte, og det virkelige fra det falske.

 

  • Har naturlig og gudgitt talent.

 

Givere er rettferdige og objektive. De er ofte langt klokere enn alderen tilsier. De har sin visdom fra Gud.

Svakheter hos Giveren

  • Kan forsøke å kontrollere hvorledes bidrag skal brukes.

Mens givere generelt er generøse, kan noen gi med reservasjoner. Eller giveren ønsker å sitte i ledelsen for komiteen som forvalter midlene. På samme måte som foreldre en gang må frigi seg barna, må giveren lære å ta bort enhver reservasjon til det han har gitt.


  • Kan presse andre til å gi.

Giveren kan av og til være undrende til at ikke andre gir like mye som han, og dette kan bli en kilde til press.


  • Kan uroe familie og venner med et uforutsigbart givermønster.

Ettersom givere avhenger av Den Hellige Ånds ledelse, kan en utenforstående ikke se noe som rimer i deres givermønster. Tvert om kan deres lunefulle trekk bli en kilde til irritasjon blant de nærmeste.


  • Kan skjemme bort egne barn eller slektninger.

Givere gir så mye at de kan skjemme bort egne barn, nieser og nevøer. Givere bør lære barna nøysomhet og å kunne dele med andre.


  • Kan bruke økonomiske gaver for å styre unna annet ansvar.

Noen ganger tenker giveren at så lenge han gir penger så har han gjort sin del av jobben.

Karaktertrekk hos Forstanderen

Forstanderen er den fødte leder. Vi kunne ha brukt andre ord for denne gaven som: organisator, styrer, leder, inspektør, tilsynsmann eller administrator. Det er en ansvarsstilling som innebærer omsorg for de som en er satt til å lede. Det greske ordet proistemi fra verbet som betyr "å stå foran" eller "lede møtet". Forstanderen er målrettet og vet hva som trengs for å nå målene. Forstanderen er ikke alltid den som tar på seg oppgavene selv, men organiserer disse på mest mulig effektiv måte. Kan kanskje oppfattes som "lat", men her handler det om effektiv organisering av ressurser (personer), den som "trekker i trådene". Eksempler på tjenesteområder er ledelse av eldsteråd og menighet, visjonær ledelse, ledelse av større tiltak eller virkegrener som krever evne til å motivere andre.

Gresk: proistamenos (forestående)

(Verb = proistemi) sette fram, sette foran, over, presidere, styre

 

 

  • Motivert for å organisere det jeg har fått ansvar for.

 

Forstanderen elsker utfordringer. De elsker å finne ut av og utvikle eller organisere det de har ansvar for.  Deres motivasjon er en kreativ avgjørelse for hvorledes ”råmateriale” og personer skal brukes til å skape noe nytt eller som det å organisere et nytt kontor, sette opp en komite eller utvikle et prosjekt. En organisasjonsleder må kunne litt av hvert og ha innsikt i forskjellige saker. En god egenskap er å kunne si at sammen utgjør vi et team.

 

  • Uttrykke ideer og organisering på en måte som er forståelig.

 

Forstandere er utmerkede til å kommunisere. De søker å uttrykke det de mener på en klar og effektiv måte. Tror at bilder er mer verd en tusen ord, og liker derfor å bruke skjema, diagrammer, oversikter, grafiske framstillinger og andre visuelle hjelpemidler.

 

  • Foretrekker å være under myndighet framfor å ha myndighet selv.

 

Forstandere forstår, setter pris på og respekterer myndighetsstrukturer.  De føler seg tilfreds med dem, enten de er på toppen eller innenfor systemet en plass. Forstandere ønsker å vite hva slags myndighet de har og hva de ikke har, for de har respekt for slike grenser. De liker å ha presise retningslinjer definert, slik at de ikke uoppmerksomt skal ”trå utenfor” disse, og de foretrekker friheten til å være ”sjef” innenfor sine grenser. De blir kreative og produktive i en slik situasjon, ”kvelt” og hemmet uten.

 

  • Vil ikke ta ansvar uten det er gitt fra dem som har myndighet.

 

Med sin sterke sans for myndighet, vil ikke forstanderen bevisst rane til denne. Uansett situasjon vil ikke forstanderen forsøke å bruke sine evner – hvor mye det enn trengs – uten at dem som har myndighet spør ham.

Det er viktig å finne disse forstanderne og utfordre dem fra rett myndighet.

 

  • Vil påta meg ansvar dersom det ikke finnes noe lederskap.

 

Der hvor det ikke finnes lederskap eller myndighetsstrukturer vil forstanderen være den som naturlig går inn og tar utfordringen. Selvsagt kunne de tenkt seg å bli utpekt til leder, men hvis en gruppering bare ”flyter” rundt uten noe lederskap, vil de ta tak i ”tøylene”.

 

  • Foretrekker å jobbe med langsiktige mål og prosjekt.

 

Mens diakonen foretrekker raske målsetninger, går forstanderen løs på de mer langsiktige målene. Han foretrekker å jobbe ”underveis” og delegere ut eventuelle kortsiktige mål innimellom når det er behov.

 

  • Jeg er bevisst på hva jeg vil, og holder fokus på mine visjoner.

 

Visjoner hjelper folk å holde fokus, enten i forretningsvirksomhet eller når det gjelder troen. En god leder er en person med visjoner, og holder visjonen klar for andre slik at de har noe å strekke seg mot. Den visjonen kan være alt fra en åpenbaring fra Gud om en spesiell hensikt med en gruppe, eller en enkel måte for hvorledes mennesker skal kunne jobbe sammen for å nå et felles mål. Sammen med visjonen kommer en spesiell form for tro. Forstandere tror at de kan nå et mål , med hjelp fra andre, som de er i stand til å synliggjøre. Forstandere har ofte visjonen utenfor ”synsfeltet” til dem de er satt til å lede, men de som følger etter strever og holder kursen mot målet til lederen. Uten dette vil de ikke nå målet.

 

 

 

  • Gjør det lettere for folk å utføre oppdrag og nå mål.

 

På samme måte som enkelte elsker å sette sammen puslespill, vil forstanderen sette sammen mennesker og hjelpemidler slik at de er i stand til å nå et mål.

 

  • Liker å fordele oppgaver og lede mennesker.

 

Forstandere elsker å fortelle folk hva det kan gjøre på en positiv måte. De ser lett hvilken jobb som må gjøres, og de ser også hvem som kan gjøre den best. De elsker å delegere arbeid på en slik måte at det gir maksimal tilfredstillelse og resultat.

 

  • Tåler kritikk for å nå et endelig mål.

 

Ledere blir kritisert. Det er en del av risikoen med det å være leder. Det er alltid dem som synes at lederen skulle gjort ting annerledes, eller saktere, eller fortere, eller mer forsiktig, eller mer kjærlig, eller hva det nå måtte være. ”Du kan tilfredsstille alle en kort tid, og noen hele tiden, men du kan ikke tilfredsstille alle hele tiden”.   Uansett vil ikke dette skremme forstanderen ut av kurs. Problemet med å arbeide i en menighet er at der finnes det mennesker, og der du finner mennesker, der er det problemer. Det finnes ikke noen perfekte menigheter, og skulle du finne en og bli med der, så vil den ikke være perfekt mer.  Be for dine ledere, de ”bombarderes” med nok kritikk.

 

  • Er ivrig og entusiastisk i det han tar del i.

 

Entusiasme er noe som naturlig strømmer ut av forstandere.  Det er Guds gave til forstanderen at han kaster seg inn i oppgaven med all sin iver for å kunne se at den sluttføres.

 

  • Finner stor tilfredshet og glede i å jobbe for å nå mål.

 

Diakoner gleder seg over å oppnå umiddelbare mål.  Forstanderen gleder seg over å være på vei  (underveis)  til å nå et mål.

 

  • Er villig til å gi andre ære for å oppnå et mål.

 

En moden forstander bryr seg ikke om å ta æren for at noe oppnås.  Som alle andre er han glad for et klapp på skulderen, men vil helst dele æren med hele gruppen. Han ser suksess som en kollektiv prestasjon. Han vil gi uttrykk for at dette ikke kunne skje uten alles utmerkede deltakelse. Og han mener det virkelig. Han ser på seg selv som en tilrettelegger, og de andre som virkelige utøvere.

 

  • Foretrekker å ta en ny utfordring når noe er fullført.

 

Så snart forstanderen har nådd et mål, er han rede til å gå videre. Noen antar at straks en organisator får en forretning eller menighetsgruppe til å fungere, vil han ta styringen og fortsette å koordinere. Men slik er det ikke.  Straks systemet begynner å gli av seg selv vil han overlate det til andre og forflytte seg til en annen utfordring.

 

  • Skriver stadig notater til seg selv.

 

Forstandere har en tendens til å ha så mange ting å tenke på at hvis de ikke skriver det ned når de tenker på det, vil de risikere å glemme det.

 

  • Er en naturlig og dyktig leder.

 

Blir bier dradd mot honning? Kommer kyrne tilbake til låven?  På samme måte er forstanderen bundet til å lede, i det minste en del av tiden. En av de tingene vi kan lære av forstandere er at de ikke gjør det særlig bra i lederteam. De har en sterk overbevisning om hvorledes det skal ledes. Hver og en han sin egen måte å gjøre det på, og to ledere vil kollidere.  De foretrekker langt på vei å bli tildelt et område hvor de er alene om å lede. De foretrekker faktisk heller å følge etter enn å dele lederskap på lik linje med en annen forstander.

 

  • Vet å holde på gamle metoder og når nye trengs introduseres.

 

I enhver gruppe eller organisasjon hvor en metode har blitt etablert, føler folk seg fortrolig med den.  Men når en forstander blir plassert i lederskapet, vil han se at det kanskje trengs forandring. Nå er det ikke enkelt å få folk ut av ”behagelige” former. Det krever stor visdom, og forstandere har den.

 

  • Liker å arbeide blant og omgås mennesker.

 

Forstandere er menneske mennesker. De deler denne egenskapen med rettledere, selv om deres motiv ikke er for å rettlede, men for å lære å kjenne, og lære fra og for å påvirke hverandre.  Forstandere er store menneskeobservatører og lærer konstant hvordan de skal jobbe med mennesker mer effektivt.

 

  • Ønsker å se ting fullført så raskt som mulig.

 

Forstandere ønsker å få jobben gjort raskest mulig. De liker ikke forsinkelser, papirmøller eller ”treige” folk.

 

  • Liker ikke rutinearbeid.

 

Kjedelig! Det er forstanderens mening om gjentagende arbeid. Ingen utfordring, ikke interessant.  En forstander ville knapt klart mer enn en dag på en samlebåndjobb. Diakoner derimot ville slutte seg til trygge arbeidsrutiner hvor de visste nøyaktig hva som ble forventet av dem. Det er ikke rart at forstandere foretrekker å ha diakoner med på teamet sitt, slik at de kan overlate slike jobber til dem.

Svakheter hos Forstanderen

  • Blir oppskaket hvis ikke andre deler visjoner eller mål.

Som nevnt tidligere finner forstanderen det vanskelig å arbeide i team til å begynne med, men dersom hans medarbeidere har feilaktige visjoner som hindrer fullførelsen av målsettingen, er det som en kvernstein om halsen på ham. Kanskje det viktigste en forstander kan lære, er at bønn kan forandre på ting.


  • Bygger opp en punktlig ytre fasade som beskyttelse mot kritikk.

Hvis det er sant som psykologene forteller oss, at for hvert negativt ord som blir sagt mot oss, trenger vi fire positive ord som kan nøytralisere den negative effekten, så er det en klar måte mange forstandere bygger opp en fasade for å beskytte seg mot demningen av kritikk som deres posisjon innbyr til.


  • Kan utnytte andre mennesker for å nå egne mål.

Forstandere er så målorienterte at de kan glemme at folk ikke er brikker de kan flytte rundt på som i et sjakkspill. Det er ikke det at de vil gjøre dette, men det bare hender at de driver fram en god egenskap til det ekstreme inntil de blir lite hensynsfulle, endog sårer andre.


  • Har tendens til å presse seg selv og overså personlige og familiære behov.

Prioritering, det er hva forstandere bør ha i tanken. De kan gi seg 100% til en jobb, men dette kan skade andre områder i livet. Forstandere kan bli overarbeidet, bli for knyttet til oppgaven, eller ta for mye fra sitt eget eller familiens velvære. Deres iver i tjenesten kan etterlate dem de elsker mest en følelse av å være avvist. De bør ikke vurdere en ny oppgave før de har sett på hvorledes dette får konsekvenser for deres ektefeller, barn, jobb, menighetsarbeid og tid til andakt, bibellesing og avkobling.


  • Overser huslige plikter til fordel for jobb.

Forstandere må bli minnet på at kjærligheten til jobben, frivillig engasjement, menighetsarbeid eller hva de nå enn involverer seg i, ikke må sette dem i en slik situasjon at de overser livets nødvendige gjøremål.

Karaktertrekk hos Den barmhjertige

Av alle gavene er den barmhjertige den det er flest av. Og det er fantastisk bra, for hva annet trenger verden mer av enn nettopp kjærlighet og medlidenhet. Det skal være omtrent 30% som har denne gaven.

Det greske ordet eleeo betyr å forbarme seg over (synes synd på), å ha ( oppnå, motta, vise) barmhjertighet med. Den barmhjertige viser sin medlidenhet med glede (gresk = hilaroteti).

Disse personene ser ditt behov, hva du trenger og hvordan du har det akkurat nå. Virker med bl.a. barmhjertighetsarbeid for mennesker i nød, sykebesøk, besøkstjeneste blant eldre og andre som ikke kan komme til kirken.

Gresk: eleon (øvende barmhjertighet)

(Verb = eleeo) miskunne seg, forbarme seg over, ha barmhjertighet med

 

 

  • Viser veldig mye kjærlighet.

 

Av alle gavene har denne størst kapasitet og evne til å vise mye kjærlighet til andre. Som et speilbilde av vår himmelske Far, ser det ut som om den barmhjertige har uante ressurser med ekte agape kjærlighet. Dess større mulighet de har for å vise kjærlighet, dess gladere og mer tilfreds blir de.

 

  • Ser alltid etter det gode hos mennesker.

 

De barmhjertige er ikke kritiske. Det er nesten som om de har innebygde ”skylapper” som hindrer dem i å se dårlige sider hos andre.  Deres blikk retter seg mot det gode, både det som er og det som er mulighet.  De ønsker heller ikke å høre at andre snakker negativt om andre mennesker.

 

  • Avslører den åndelige og følelsesmessige atmosfæren hos en gruppe eller enkeltperson.

 

En kan nesten se for seg usynlige følere og antenner i hodet på en barmhjertig.  De har en utrolig følsomhet for andres emosjonelle tilstand. De vet når mennesker har nedtur eller opptur, er oppløftet eller nedstemt, trygg eller redd.  De barmhjertige er også flinke til å lese kroppsspråk.  Mellom 75% og 85% av kommunisering mellom mennesker er ikkeverbal. Alle kan ”lese” denne typen kommunikasjon, men den barmhjertige er ekspert. Og siden han fungerer i denne tjenesten konstant, er han mer eller mindre alltid på bølgelengde med de dypeste følelsene hos andre.

 

  • Føler spesielt for mennesker som er såret, ulykkelige eller dem som faller utenfor fellesskapet.

 

Dette er en ”alltid tilstedeværende og klar til bruk” egenskap hos en barmhjertig. Det begynner i tidlig barndom og fortsetter livet ut.  Det er de som kommer hjem med en bortkommen hund eller katt. De tar også med seg hjem ensomme barn som ingen andre vil bry seg om. Det er ikke alle som forstår denne tiltrekningskraften hos de barmhjertige, og ikke alle klarer å takle dette.

 

  • Forsøker å lege sår og lindre sorg hos andre.

 

De barmhjertige blir ikke bare tiltrukket av dem som er såret, men de gjør også noe med det. 

Den som har sympati med et menneske sier:        ”Jeg er lei for at du har det vondt”.

Den som har empati med et menneske sier:         ” Jeg er lei for at du har det vondt, og jeg har det vondt med deg”

Den som har medlidenhet med et menneske sier: ”Jeg er lei for at du har det vondt, og jeg har det vondt med deg, og jeg kommer til å være her hos deg til det vonde er borte.”

 

  • Er mer bekymret for mental og følelsesmessig lidelse enn fysisk lidelse.

 

Sett at du havner på sykehus. Gjett hvem som kommer på besøk først. Den barmhjertige vil spør hvordan du har det og om de medisinske prognosene. Men så vil han gjerne vite hvorledes du føler det å være på sykehuset. Er du bekymret for hvordan sakene blir ordnet hjemme? Slåss du med frykt? Kjenner du på Herrens nærvær i denne situasjonen? Trenger du forbønn?  Han vil kanskje bare sitte ved sengen og holde deg i hånden. Han vil kanskje også gråte med de gråtende.

 

  • Ønsker å hjelpe mennesker til å ha gode forhold til hverandre.

 

De barmhjertige gråter over brutte mellommenneskelige forhold. De er brobyggere og reparerer brudd. De skaper fred. De ønsker å se Kristi Legeme forenet og fungerende i kjærlighet.

 

  • Vil gjerne gi andre fortrinn og posisjon.

 

De barmhjertige er mennesker som vil åpne dørene for deg, la deg stå foran dem, og gi deg den beste stolen.

 

  • Er forsiktig med ord og handling for ikke å såre andre.

 

Det siste en barmhjertig ønsker er å være årsak til sorg hos andre. Derfor er de forsiktig med hva de sier og gjør. De kan gjerne stanse midt i en setning, bare for å tenke seg om, for så å unngå å si noe sårende videre.

 

  • Avslører falskhet og feil motiver.

 

Den barmhjertige har et innebygd ”radarsystem” som hjelper ham å avsløre skjulte motiver og falskhet av noe slag. Han vil ta avstand fra slike personer eller grupper hvor han merker dette.

 

  • Tiltrekkes av personer med medlidenhet.

 

De med barmhjertighetsgaven tiltrekkes naturlig til hverandre. De elsker å dele med hverandre, be sammen, eller bare ganske enkelt være sammen. Det er ikke det at de tenker likt, men de føler likt. De har de samme følelsesmessige reaksjonene overfor personer og situasjoner. De deler de samme bekymringene. Det er overraskende mange de barmhjertige som har sine beste venner blant andre de barmhjertige.  Særlig under oppveksten. De finner det vanskelig å ha forhold til dem med talegavene, profeten, læreren, rettlederen og forstanderen, som de føler seg ganske overkjørt av. Men de finner ut av det med diakonen, giveren og spesielt andre de barmhjertige. Mens få av de andre gavene gifter seg med en med samme gave, så gjør omtrent halvparten av de barmhjertige det.  Dersom noen gifter seg med samme gave, og de samtidig er umodne mennesker, vil svakhetene ha en tendens til å forsterke seg i forholdet. Men selv ”modne barmhjertighetspar” som kan synes at ekteskapet har blitt foretatt i himmelen, kan ha tider hvor de har måttet jobbe med problemer i ekteskapet.

 

  • Ønsker å gi oppmerksomhet til andre, spesielt eldre, syke og andre som trenger besøk.

 

Det er disse som husker fødselsdager, begivenheter, mors- og farsdager, valentinsdag og så videre, og som sender kort eller hilsener for å fortelle at de bryr seg. Hvis du er gift med en barmhjertig er du heldig. En slik ektemann vil ta deg ut på middag mer enn andre menn med andre gaver. En slik kone vil servere et fortryllende måltid mer enn andre med andre gaver ville tenke på. Oppmerksomheten vil øke i hvert forhold. Døtre og sønner med gaven vil bli mer hengivne til foreldre og motsatt. Venner med gaven vil gi langt større oppmerksomhet i vennskapet.

 

  • Er tillitsfull og pålitelig.

 

Det er fordi de er pålitelige selv de forventer at andre skal være det. Det går ut fra at alle er ærlige og til å stole på, inntil annet beviser det motsatte. De kan være så tillitsfulle at de noen ganger blir lettroende. De blir svært skuffet hvis noen viser seg å være upålitelige. Men de vil fortsatt forvente det beste av denne personen.  De tror at mennesker har mulighet til å forandre seg til det bedre. Denne holdningen fører ofte til at det beste kommer fram blant dem de omgås. Men det kan også bli til skade for den barmhjertige.

 

  • Unngår konflikter og konfrontasjoner.

 

Selv små barn med barmhjertighetsgaven finner det vanskelig å leve med konflikter. De lengter etter fred og harmoni i hjemmene, og dersom foreldrene krangler eller splittes, tror den unge den barmhjertige at det kanskje er hans feil. Hvis jeg bare hadde vært et bedre barn, ville kanskje mamma og pappa vært sammen. De barmhjertige konfronterer ikke. De gir kanskje et hint om at de er lei seg for noe, men vil aldri, til forskjell fra profeten eller rettlederen, adressere problemet direkte. Slik denne egenskapen virker på unge gutter, kan det bli et problem, fordi de ikke slåss, kan de bli kalt stakkarer  av klassekameratene.

 

 

  • Ønsker ikke å ha hastverk i en jobb eller aktivitet.

 

De barmhjertige har en hastighet, og det er langsomt framover. Som barn er disse dem som må dyttes ut døra slik at de kommer seg på skolen. De bruker ikke mye tid på klokka. Punktlighet forblir et problem når de vokser opp.  Blir de gitt en jobb vil de fullføre den, men ikke alltid etter tidsskjemaet. På en eller annen måte er ikke tiden så viktig for dem. De er nåmennesker. De lever i øyeblikket. De forestiller seg at framtiden vil ordne seg selv, så lenge de er opptatt med sin Fars oppdrag for øyeblikket.

 

  • Er vanligvis fornøyd og glad.

 

De barmhjertige er positive mennesker. Bibelen sier at de skal dele sin gave med glede. De elsker å vise kjærlighet. Det gir dem glede å gjøre det.  Siden de brenner for å lindre sårhet og oppmuntre til gode relasjoner, arbeider de konstant for at andre skal oppnå samme glede som dem selv og endog større. Hvor ofte trenger vi ikke alle den form for hjelp!

 

  • Styres av hjertet framfor hodet.

 

Hjertet har den mest sentrale rolle i en barmhjertigs liv.  Hans hjerte er den kanalen gjennom hvilken han deler Guds fantastiske kjærlighet med andre. De barmhjertige er normalt ikke tenkende, intellektuelle eller analytiske personer. Tvert imot er de følelsesmennesker.  De handler ut fra følelser mer enn forstanden. De kan uttale at du ikke skal bry dem med fakta, de har allerede gjort seg opp en mening. Dette betyr ikke at de ikke tenker, men de gjør det alltid etter hvorledes de føler.  Det er åpenbart lettere for en kvinne å ha denne gaven enn for en mann.  De sosiale forventningene har en tendens til å tillate kvinnen å felle tårer, men ikke mannen.

 

  • Blir glad når andre velsignes og gråter når noen blir såret.

 

Den barmhjertige har en storartet kapasitet til å skjønne hva andre gjennomgår. Han vil glede seg med de glade, og gråte med de gråtende. Det er tider i livet vårt hvor vi alle trenger nettopp det. Det er ikke alltid vi trenger råd, rettledning eller vurdering, kun noen som kan sette seg ned og føle sammen med oss. Vi trenger noen som bryr seg.

 

  • Er forkjemper for gode saker.

 

Sett med en barmhjertigs øyne trenger rettferdigheten å seire. Hvis det er noe galt i samfunnet, forsøker vedkommende å bekjempe det, vanligvis på en stillferdig måte, som sitt-ned aksjon, streikevakt, fredsmarsj eller underskriftskampanje. De som har en mer ekstrovert personlighet eller sterk talegave som nummer to, vil kanskje engasjere seg politisk eller dukke opp på TV. Alt gjøres for å skape forandring til det positive. De er uegennyttige, ønsker ikke noen belønning til seg selv, men for andre.

 

  • Går i forbønn for dem som sørger og har problem.

 

Dette er den tredje av de syv gavene som har kall og er utrustet til forbønn. De kalles til forbønn for sår og problemer de blir klar over i andre mennesker liv. De har dype og inderlige bønner. De utrykker sterke bønner ettersom de føler så sterkt for det de ber for. Ikke sjelden kommer tårene til syne mens de ber. De ber med innlevelse, glemmer nesten at andre er tilstede, uten skam for tårer eller følelsesmessige uttrykk. De som tiltrekkes av forbønnsgrupper er profeten, giveren og den barmhjertige. Hver vil bringe sin innflytelse til forsamlingen:

Profeten vil be om at Guds vilje må skje i nasjonene, i menighetene og andre grupper eller enkeltes liv.

Giveren vil be om frelse for tapte sjeler, spesielt og generelt.

Den barmhjertige vil be for problemer og sår hos mennesker, og for enheten i Kristi Legeme.

Det er fantastisk å være i en slik gruppe. Og dette må være uttrykk for Jesu vilje når han sier: ”Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal dere få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”  Legg merke til at ordet ”bli enige om” på gresk heter sumphoneo som betyr å harmonisere eller lage en symfoni, et nydelig bilde på hva som skjer når disse tre gavene ber sammen. På samme måte som et verk er rikere og vakrere enn en enkelt note, slik blir også hver enkelt gaves helhjertede bønn sammen, sett fra dette synspunktet, et harmonisk fortreffelig resultat. Det rører ved Guds hjerte og gir resultat. Vi vil oppmuntre menigheter til ikke å presse noen til å delta i forbønnsmøter, men la Den Hellige Ånd dra dem som kalles. To eller tre fra disse tre nevnte gavene vil utøve mer forbønn enn et dusin fra de andre fire. Det betyr ikke at alle ikke skal be. Vi er alle kalt til bønn. Men ikke alle er kalt til forbønn.

Svakheter hos Den Barmhjertige

Motivasjonsgaven barmhjertighet er muligens både den vakreste gaven av alle og den som kan bli mest følelsesmessig ødeleggende. Alt avhenger av i hvilken grad den barmhjertige har overvunnet sine egne følelsesmessige sår.


De barmhjertige er de mest utsatte for å bli såret fordi deres hjerte er mest åpen for andre. Når de blir bedradd er det ikke noe virksomt forsvar, ikke noe beskyttelse, ikke noe skjult styrke eller hindring som kan stå imot angrep.


Av alle gavene trenger barn med denne mest kjærlighet, ømhet og voksen beskyttelse. De som får denne oppdragelsen med seg inn i voksen alder blir vanligvis uskadet følelsesmessig og blir i stand til å takle livets utfordringer. De som ikke får dette, spør ofte etter oppmuntring, råd, befrielse eller helbredelse for å oppnå et liv uten byrder. Dessverre hender det at disse barmhjertige ender opp med alkohol, stoffmisbruk eller blir psykiatriske pasienter, mer enn andre.


De barmhjertige er også idealister som kan kastes inn i en fantasiverden hvis virkelighetsverdenen blir utålelig og de uheldigvis vokser opp i hjem med strid og ukjærlighet, endog avvisning og hvor plaging hersker. Men den gode nyhet er at Jesus kan helbrede alle dem som er såret. Hvis du lider, så la Jesus helbrede og sette deg fri, da skal du få oppleve det vakre med denne gaven.


  • Har en tendens til å være ubestemt og rådvill.

Det er vanskelig for de barmhjertige å gjøre valg. Han vil tenke på mulige konsekvenser, drøye lengst mulig, eller overføre avgjørelsen til andre hvis mulig.


  • Har tendens til å blande seg bort i andres saker.

Ettersom en barmhjertig ikke tåler å se andre personer bli såret eller fornærmet, er han rask til å forsvare den fornærmede. De trenger å lære at andres saker ikke er deres sak, unntatt når de ber for de involverte. Vi er ikke ansvarlige for andres handlinger med mindre vi står i et autoritetsforhold til dem, som foreldre, pastor, lærer eller gruppeleder.

For det andre trenger de å lære at bønn kan flytte fjell. På samme måte som bønn kan uskadeliggjøre profetens kritiske holdning, kan bønn uskadeliggjøre den barmhjertiges tendens til å gå i forsvar. Han trenger å overlate den fornærmede til Herren, la Ham ta over situasjonen, og selv forlate den. Et slikt forsvar kan endog komme i veien for Guds vilje med en person.

Den barmhjertige har også en tendens til å lese en annen mening ut av personers ord eller handling enn det som er ment. En barmhjertigs bønn kunne være mer: Herre, hjelp meg å ikke gå så fort i forsvar for meg selv eller andre."


  • Blir lett såret av andre.

Ingen blir mer såret enn en barmhjertig. De er de mest sårbare. De har tendens til å ta alt for personlig. Det er ironisk at de som er best egnet til å hjelpe andre som lider, er dem som lettest selv blir såret, eller er det slik at ingenting er forgjeves som vi gjennomgår hvis Gud kan bruke det.


  • Har for mye følelse for andres lidelse.

Dette er et annet farlig område for den barmhjertige. Hvis de har for sterke følelser for andres lidelse, kan det tynge dem ned og gjøre dem uegnet i tjenesten. Jesus har tatt vår lidelse på seg, vi skal ikke bære andres lidelse. Vi skal dele gaven med glede som nevnt tidligere.


  • Kjærlig natur blir ofte mistolket av det motsatte kjønn.

Ettersom de barmhjertige viser så stor kjærlighet, og fordi så mange trenger å føle kjærlighet, er det lett for at deres ømhet kan misforstås av en av det annet kjønn. Vi anbefaler at en barmhjertig aldri driver sjelesorg overfor det motsatte kjønn alene (det er for øvrig en god regel for alle).

Bildeopphav ukjent